Hvis vi skulle komme til å tenke på denne sjeldne soppen med hvitt

fruktlegeme, dypt gjemt i ved, ikke i hvilken som helst ved, men i gammel

furuved i ulike stadier av nedbrytning, nær urskog, ikke hvor som helst,

men kanskje under en veltet rot øst for Pasvikdalen eller i Canada.

Hvis vi skulle komme til å tenke på skyggespindelhinne,

aktiveres nervesystemet vårt, styrt fra hjernen og de tre ­hinnene der,

som ennå beskytter oss mot entropi og nedbrytning:

den harde hjernehinnen, spindelvevshinnen og årehinnen.

Det er nok den mellomste, spindelvevshinnen, som nå ­vibrerer lett, som når et

vindpust rører et edderkoppnett. Det er den som beveges og signaliserer til

følelsessenteret om ords sammenfall, om organismers ­bortfall, om sorg, fare og

tap, men mest går signalet til sorgsenteret, hvor tanken gjemmer seg,

slik det hvite fruktlegemet gjemmer seg, dypt i gammel ved,

i en rest av furustammer, nær urskog,

på et sted vi aldri har vært.