Antirasistisk Senter er 42 år gammelt. Vi ble riktignok startet av innvandrede nordmenn, men også av majoritetsnordmenn. Vi er ikke en «innvandrerorganisasjon». Vi er en kunnskapsinstitusjon. Det får vi høre fra sivilsamfunnsaktører, forskningsmiljøer og samarbeidspartnere. Men vi får det ikke bekreftet fra myndighetene.

I 42 år har vi vært en spydspiss i kampen mot rasisme og diskriminering. Vi har mobilisert minoritetsbefolkningen, bygget fellesskap og holdt vakt mot ekstremisme. Vi har levert kunnskap, utviklet politikk, deltatt på høringer etter høringer og løftet frem stemmer som altfor ofte blir ignorert. Vi har vært et korrektiv, og vi har vært konstruktive. På veien har vi etablert en frivillighetssentral, et ungdomstilbud som styrker tilhørighet og kreativ utfoldelse, og et karrieresenter som driver integreringsarbeid og som i fjor tok imot over 1500 personer – hvorav 79 prosent gikk videre til jobb eller studier. Vi har bygget en rådgivningstjeneste som gir støtte til personer som opplever rasisme, og vi har deltatt aktivt i samfunnsdebatten. Men fortsatt behandles vi av myndighetene som en liten, særorganisert minoritetsgruppe.

Økonomisk lever vi fra hånd til munn. Vi må søke tilskudd for hver minste del av virksomheten og bruker altfor mye ressurser på søknadsskriving og rapportering. Vi har selv måttet bygge oss opp, prosjekt for prosjekt, fordi ingen har evnet å se helheten i det vi gjør. Resultatet er et ressurskrevende lappeteppe av budsjetter med manglende forutsigbarhet. Vi får verken investert i digital utvikling, fornyet teknisk infrastruktur eller oppgradert lokalene våre. Lokalene fungerer i praksis som et aktivitetshus med 5000 årlige besøkende, samtidig som de skal være kontor for opptil 30 ansatte. Og vi har aldri en sikker arbeidsplass. Om ikke et tilskudd blir innvilget, mister vi verdifull kompetanse og en god kollega.

Vi får ikke særlig større tilskudd over statsbudsjettet enn det den modige og avdøde Shabana Rehman fikk for sin organisasjon Født fri i sitt første driftsår. Forskjellen er at Antirasistisk Senter har holdt på siden 1983. Men vi mangler kanskje venner i politikken?

Det mest alvorlige er at våre ansatte trues, sjikaneres og henges ut med fullt navn og bilde av Sian og andre høyreekstreme aktører, og vi har ikke midler til å tilby verken bedriftspsykolog eller sikkerhetstiltak. Det skrives åpent på nett at våre barn bør voldtas. Vi blir kalt infiltratorer, «sotrør», «innavla innvandrere». Dette er ikke isolerte hendelser, det er et vedvarende press. En av oss går nå med voldsalarm. Våre ansatte er mer utsatt for hets, trusler og sjikane enn kanskje noen andre i norsk arbeidsliv. Dette begrenser oss. Vi må vurdere hvem som kan uttale seg offentlig, og hvem som bør skjerme seg for sin egen sikkerhets skyld. Etter 22. juli måtte vi få installert skuddsikker inngangsdør – for vi ble også et terrormål. At staten ikke tilbyr forutsigbare midler, rammer direkte vår trygghet, helse og ytringsrom.

«Vi mangler kanskje venner i politikken?»

Samtidig ser vi at andre organisasjoner, flere av dem stiftet langt senere enn oss, løftes frem som nasjonale aktører og gis intensjonsavtaler med staten. Vi klarer ikke å fri oss fra følelsen av at vi blir holdt utenfor fordi vi har vært kritiske. Pekt på det ubehagelige. Utfordret. En anerkjennelse av Antirasistisk Senter ville kanskje også vært en anerkjennelse av den kritikken vi har rettet mot norske myndigheters unnfallenhet i møte med rasisme og høyreekstremisme.

Et ferskt og talende eksempel på hvordan vi blir gjort til små aktører, er da regjeringen i år la frem sin stortingsmelding om ekstremisme, og vi glatt ble forbigått som kunnskapsaktør. Vi, som i alle år har jobbet systematisk med å kartlegge, dokumentere og motvirke høyreekstremisme. Vi, som i samarbeid med fagforbundene har etablert en egen nasjonal rådgiverstilling for høyreekstremisme. Våre arkiver er en kunnskapsplattform staten kunne ha trukket veksler på. At vi ikke ble invitert, sier noe grunnleggende om hvordan staten ser på oss: som et tiltak, ikke en faglig aktør.

I en tid hvor mangfolds- og inkluderingsarbeid presses globalt, skulle man trodd at styrking av Antirasistisk Senter var en naturlig politisk prioritet. Vi opplever nå et rekordhøyt antall henvendelser til vår rådgivningstjeneste. Tall fra politiet viser at hatkriminalitet øker, særlig med motiv knyttet til etnisitet. Samtidig ser vi en ekstrem normalisering av rasistisk tankegods i det offentlige ordskiftet. Dette viser med all tydelighet hvor nødvendig det er med en styrket, trygg og faglig solid antirasistisk institusjon.

Vi klarer ikke å forstå at organisasjoner med mindre historie og nedslagsfelt satses så stort på, samtidig som ingen i det norske politiske landskapet eller byråkratiet sier: La oss gi dem den intensjonsavtalen som en 42-åring av en institusjon trenger for å opprettholde det viktige arbeidet.

Når skal myndighetene anerkjenne at vi er blant de eldste brukerrettede organisasjonene på feltet – og at vi, med vår erfaring og faglige tyngde, utgjør en moden, kompetent og nødvendig institusjon i det norske demokratiet?