Alltid på vakt: Israelske soldater på øvelse på de okkuperte Golanhøydene i 2015. Israel tok kontrollen over storparten av Golanhøydene i 1967. Foto: Menahem Kahana/AFP/Scanpix
Araberne […] forstår utmerket godt hva vi vil og hva vi gjør i landet», skriver Theodor Herzl i 1891.
Tvil, sjølvhat og kjærleik til litteraturen sameiner forfattarane – ikkje misunning og smålegskap.
Peter Fröberg Idling
BREISIDE: David Lagercrantz sparkar mot eige laug i eit nyleg intervju i Dagens Nyheter. FOTO: JOAR VESTERGREN, DN/NTB
Sjukepleiarar er påfallande ofte skjøre, paranoide, manipulative og drivne av både hevdelses- og bekreftelsesbehov. Om Sveriges største morgonavis brukte slike ord om helsepersonell, ville nok det svenske sjukepleiarforbundet protestere. Men her var det ikkje sjukepleiarane sin karakter som blei omtalt, det var forfattarane sin. Det skjedde i Kristofer Ahlströms store intervju med forfattarkollegaen David Lagercrantz, som stod på trykk i Dagens Nyheter her om veka. Lagercrantz har mellom anna skrive den bestseljande «Jeg er Zlatan» og tre romanar i Stieg Larssons Milleniumserie, og han er no aktuell med ein ny spenningsroman («Post Mortem») sett til forlagsverda.
Jens Kihl skriver rørende om det nære, men hvorfor betrakter han så mye på avstand?
Kaja Schjerven Mollerin
Øst og vest: Jens Kihl skriver om oppvekst på begge sider av en klassedelt hovedstad. Foto: Bård Bøe
Jens Kihl
Blakk
Det Norske Samlaget 2025, 91 sider
Det er mange måter å beskrive «Blakk» på, Jens Kihls tredje og seneste bok, som inngår i Det Norske Samlagets prisverdige serie «Norsk røyndom». Selv omtaler Kihl utgivelsen som «ein pamflett om å leve med dårleg råd». Boken er også et rørende, fragmentert mor-sønn-portrett; en forsiktig, litt tilbakeholden skildring av barnet forfatteren en gang var («Korleis hadde han det? Korleis hadde eg det?»); en protest mot førti år med «sammenhengande jappetid»; en påminnelse om at «det aller dummaste vi har gjort», som Kihl formulerer det, er: «å privatisere ansvaret for fattigdomen»; og kanskje også en fortelling om hvordan Kihl ble et skrivende menneske, for mange kanskje best kjent som kulturjournalist (og en stund kulturredaktør) i Bergens Tidende, og før det som politisk journalist i herværende avis.