Zygmunt Bauman kommer med følgende bekjennelse: «Gjennom hele livet har tvilen fulgt meg, tvilen på om det jeg gjør, er av det gode, sammen med en uro over ikke å gjøre noe». Men få andre har som han brukt tvilen til moralsk ettertanke og meningsdannelse. Skråsikkerheten kan skygge for moralsk refleksjon, og det onde kan vokse ut av iveren for det gode.