I dag, på Transsynlighetsdagen, er det viktig å minne oss selv om at synlighet ikke bare handler om å se, men om å anerkjenne, respektere og kjempe for dem som ofte blir oversett. Da Utenriksdepartementet i forrige uke gikk ut og endret sine reiseråd til USA slo de tørt fast at USA nå kun anerkjenner søkerens kjønn ved fødsel. Dermed glattet de over at dette i realiteten betyr et innreiseforbud for norske transpersoner i et land som ansees som en av våre nærmeste allierte. Transpersoner over hele verden står overfor en eskalerende krise, hvor rettigheter som helsehjelp, juridisk anerkjennelse og retten til å leve uten trusler om vold er under angrep.

Trump har siden innsettelsen vist at de ønsker å realisere sin absurde fantasi om en verden uten transpersoner i praksis. Presidentordre 14168, som tvinger offentlige etater til å anerkjenne kjønn som uforanderlig basert på fødselskjønn, er et eksempel på hvordan politisk ideologi brukes til å utslette transpersoners eksistens fra lovverket. Transpersoner i USA har allerede fått sine søknader om fornyede pass i retur med feil kjønn i registeret. Det pågående forsøket på å forby transpersoner i å tjenestegjøre i militæret vil fjerne livsgrunnlaget til flere tusen familier. Transpersoner og deres nærmeste lever i frykt for hva som vil komme.

Den såkalte “transdebatten” har også nådd Norge. Som skeive medmennesker som følger feltet har det vært slående hvor mange mennesker de siste årene som plutselig har begynt å bekymre seg for unge transpersoners kjønnsidentitet. Det er kanskje ikke så merkelig – sensasjonelle overskrifter om minoriteter har gjerne en tendens til å selge aviser. Slike bekymringer om betydningen av kjønn i dagens samfunn er imidlertid også uttrykk for en manglende tro på transfolks evne til å forstå seg selv. Innlegg som tar utgangspunkt i transfolks hverdag – som mennesker med lengsler, håp og bekymringer – havner i skyggen.

Det er heldigvis mer håndfaste måter å bekymre seg for transpersoners ve og vel på enn å løse den flere hundre år gamle diskusjonen om hva kjønn egentlig er. Den siste levekårsundersøkelsen for transpersoner i Norge dokumenterer at de fleste transpersoner er stolte over kjønnsidentiteten sin – det er meningsfullt å ta seg selv på alvor. Samtidig rapporterer mange om stigma og diskriminering. I slike situasjoner hjelper det imidlertid at andre trår støttende til.

Hva kan vi gjøre for å støtte og synliggjøre transpersoner i hverdagen?

1. Vis aktiv støtte. Delta på markeringer som Transsynlighetsdagen (31. Mars) og Transminnedagen (20. november) og støtt organisasjoner som jobber for transrettigheter.

2. Korriger feilinformasjon. Utfordre transfobiske utsagn i hverdagen og på nett. Spre fakta om transpersoners liv og rettigheter.

3. Stem på partier som forsvarer transrettigheter og som tar til orde for å styrke behandlingstilbudet og levekårene for transpersoner.

4. Respekter transpersoners navn og pronomen og stå opp mot diskriminering på arbeidsplassen, i vennegjengen, kort sagt, der livet leves. Alltid!

5. Når politikere prioriterer populisme fremfor menneskerettigheter for å vinne stemmer, så er ikke stillhet et alternativ. Stillhet er ikke nøytralitet, men medskyldighet.

Dette er ikke bare en kamp for transpersoner, men for verdiene som definerer et fritt og demokratisk samfunn. Vi må stå sammen med transfolk – ikke halvhjertet, men med brask og bram.