Du kan bla til neste sideBla med piltastene
Roman for barn

Annenhver helg

Kamilla Staurlands bok om en skilsmisse sett fra barnets perspektiv er et ubehagelig sted å oppholde seg.

Joakim Kjørsvik
Roman for barn

Kamilla Staurland

Sprettball

Målgruppe 9-12 år

Cappelen Damm 2025, 186 sider

I «Sprettball» av Kamilla Staurland møter vi elleve år gamle Lotte, som har vokst opp med mor, far og storebror på øya Gruveland. Her bor også mormor og morfar, som driver gård. Lottes eneste venn er, kuriøst nok, en okse ved navn Charlie. Nå har pappa flyttet til en liten leilighet i Stavanger og storebror Nils har fått seg jobb og flyttet for seg selv. Tilbake sitter Lotte og mamma i det store huset. Mamma er sliten, smiler sjelden og gir ikke lenger varme klemmer. Ofte ligger en stillhet mellom dem:

Var dette eit slikt tilfelle der mamma unnlét å seie kva ho faktisk meinte? Eit slikt tilfelle der ho sa det motsette av kva ho meinte, med eit ønske om å vere grei, men likevel enda med å gi Lotte ei kjensle av å ikkje vere grei. Lotte prøvde tolke orda til mamma, finne fram til botnen av dei.

Telefonsamtalene mellom foreldrene er korte og anstrengte. Stemningen er i det hele tatt trykket. Lotte savner livet slik det var, da mamma og pappa kledde seg ut og spilte Romeo og Julie i stua for Lotte og Nils, og hele familien var samlet under ett tak.

Annenhver helg tar Lotte ferga til Stavanger for å besøke pappa. På ferga møter hun en dag Mia, og et vennskap oppstår. Lotte har et lite håp om at mamma og pappa skal finne sammen igjen, men oppdager at pappa stadig sender meldinger til kollegaen Margrete. Dette fører til ytterligere grublerier i Lottes allerede bekymrede sinn. Hun gleder seg til å være med pappa på teater for å se en oppsetning av Romeo og Julie, men så viser det seg at han også har invitert Margrete. Lotte står i en umulig spagat mellom håp og virkelighet.

Kamilla Staurland skriver en kontrollert prosa med korte setninger. Alt skjer i presens, her og nå. Dette er forståelig med tanke på målgruppens leseferdigheter, men skrivestilen gjør også boka litt kjølig og mørk. Det er i det hele tatt et litt ubehagelig sted å oppholde seg: «Ho såg zombie-aktig ut, hadde store auge og stira utan å blunke. Lotte vart ståande og sjå på mamma sitje i nokre minutt. Då byrja det å plage Lotte».

Det er få lyspunkt her, bortsett fra møtene med Mia og oksen Charlie. Lotte blir stadig skuffet av de voksne. Hun er ensom, utafor på skolen, alene med tankene sine. Ja, selv Charlie har vokst seg stor og er ikke lenger trygg å leke med. Slik er det utvilsomt mange barn som har det (med unntak av det med oksekompisen), men boka hadde hatt godt av noen flere innslag av humor og håp.

Kanskje det er litt urettferdig overfor debutanten Staurland, men når lesningen av boka tilfeldigvis sammenfaller med sengekantlesing av bøkene til Maria Parr og Maja Lunde, blir den ikke lagt i stabelen av ventende sengelektyre på barnerommet. Samtidig er det ingen tvil om at Staurland er en dyktig forfatter som tar barnets verden på alvor, og jeg ser ikke bort fra at elleve-tolvåringer som befinner seg i en lignende situasjon som Lotte, vil kjenne seg igjen i boka og finne en trøst i at de ikke er så alene som de nok føler seg.