Kristendommen var en sosial religion fra første stund: Oppfordringen til altomfattende nestekjærlighet forutsatte et aktivt liv i samfunnet, et solidarisk fellesskap med alle slags mennesker. Dessuten handlet læren om Kirken som et fellesskap også om at de troende skulle stå sammen. I Matteusevangeliet sier Jesus: «For hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt iblant dem». De første kristne sluttet seg med andre ord til en religion som ikke bare knyttet bånd mellom Gud og menneskene, men også menneskene imellom. Da virker det desto mer forunderlig at nettopp kristendommen utløste et kall om ensomhet. I Egypt på 300-tallet var det så mange kristne som forlot samfunnet og oppsøkte ørken og isolasjon, at det kan kalles en bevegelse.