Bobby fyller år, men den gigantiske bursdagskaken er ikke påbegynt – medarbeiderne hans i New York-meglerforetaket sitter alle på rekke bak hver sin skjerm og later til å ha langt viktigere ting fore. I et byggefirma i Tokyo har tre mannlige ansatte reist seg fra pultene sine og er – midt mellom arbeidende kolleger – i ferd med å utføre noe som kan se ut som en dans, men som trolig er forsøk på å strekke på kontorkroppen. I en bank i Stockholm har en stirrende kvinne iført hvit drakt satt seg på knærne på gulvet foran datamaskinen sin – med en uanfektet medsøster som sitter vanlig på stolen, ved sin side.

Kvinnen i drakten er ikke alene om å være på knærne i «Kontor», fotoboken som utkom første gang like etter årtusenskiftet i Sverige og i disse dager er sendt ut i en ny, internasjonal utgave av forlaget Loose Joints. Klassikerens opphavsmann er Lars Tunbjörk (1956–2015), og de ovennevnte motivene fanget han i henholdsvis 1997, 1999 og 1998. Svensken begynte som pressefotograf, men det var bøkene og utstillingene som gjorde ham berømt.

I perioden fra 1994 til 1999 oppsøkte han reklamebyråer og it-foretak, forsikringsselskaper og advokat- og revisorfirmaer – til og med de svenske skattemyndighetene. På hjemmebane fotograferte Tunbjörk profesjonelle rom i Stockholm og Göteborg. Ute i verden konsentrerte han seg om metropolene New York og Tokyo.

Rekkefølgen de 79 fargefotografiene som endte i boken, står i, er den samme i den nye utgaven som i min opprinnelige. Da jeg tok den frem igjen etter å ha lest at verket var gjenutgitt, var opplevelsen like frisk som da jeg gikk til innkjøp av den for årevis siden.

Tunbjörks blikk for det absurde i det hverdagslige, for avviket i «normaliteten», er vanskelig ikke å falle for. Gang på gang evner han å belyse de talende detaljene i tilsynelatende grå landskaper. Enten personer opptrer i dem eller ei, er bildene hans menneskelige komedier. Sporene etter de ansatte er uansett umiskjennelige.

Enkelte er likevel først og fremst studier av kontormiljøenes overflater – av mønstre på gulv og vegger eller bordenes og stolenes karakter. Tunbjörk har endog portrettert en papirkurv: De sammenkrøllede formene i den tomme posen blir til et elegant bilde. Et par svarte sko ved siden av en skrivemaskin i et ellers ribbet interiør føyer seg imidlertid inn i en rekke gjenstander som avslører at noe levende nylig har satt sin fot i disse rommene.

Skrivemaskinen i en amerikansk investeringsbank er en av tallrike innretninger som i taushet vitner om tidens gang. Hos et japansk meglerfirma danner endeløse fakser en skulpturell installasjon. I 1990-årenes kontorer må i det hele tatt teknologien ha lagt beslag på mye mer av plassen: Ett bilde er fylt av kabelbunter, i et annet virker menneskene som rekvisitter i en haug av datamaskiner. At alle bildene altså er tatt innendørs, understreker det klaustrofobiske ved mange av dem: I et mindretall av fotografiene aner man verden utenfor.

«At alle bildene er tatt innendørs, understreker det klaustrofobiske»

Tunbjörk har på tidstypisk vis fotografert hvitsnippene, og klassedimensjonen er ikke til å ta feil av (i ett bilde skuer en ung herre med slips intenst på papirene sine mens en eldre uten pusser skoene hans): 1990-årene var rike på varsler om det postindustrielle samfunnets komme, og i svenskens bilder finnes hverken svette eller arbeidsnever. Dét betyr imidlertid på ingen måte at han avbilder et arbeidsliv i sus og dus. Snarere later Tunbjörks kontorister til å måtte ta til takke med minimal plass og interiører som med sitt spartanske preg er bortimot umulige ikke å forveksle.

Også maten de spiser, er foreviget, og heller ikke den er av det luksuriøse slaget: en tallerken med kokte poteter og noe som ligner en halvspist gryterett, plassert ved en kalkulator i ett bilde, en tallerken med rekesalat med agurk og tomat i plassert i en glassdisk to unge svenske bankmenn studerer, i et annet, en åpnet chipspose i et tredje.

Tunbjörk dveler dessuten ved kontorenes i enhver forstand uniformerte utseende. Slipsene er overalt – med sitt preg av kjønnsorganer tyter de også ut mellom garderobeskap. Bildene viser i tillegg hvordan de ansatte finner sine egne, utilsiktede steder i jobblandskapet å lagre jakker og frakker på. Før pandemien måtte folk fortsatt møte opp uansett vær.

I 2006 ga fotografen Martin Parr og kritikeren Gerry Badger «Office» plass i storverket «The Photobook. A History». Bind to kommenterer så vel nettopp den ensartetheten denne globaliserte arbeidskulturen representerer, som det Tunbjörk ikke inkluderte: «Oppsøk kontorene til sjefene høyere opp (én per rom), og du vil finne en annen estetikk, mer individualistisk og ofte mer nostalgisk i tonen, med flotte malerier, antikke møbler, trepanel, og så videre.»

Den nye utgaven har, foruten en annen farge, fått et tillegg: et hefte med tretten interiørfotografier tatt i Los Angeles i 2004. Med sine stoler og pulter føyer de seg ledig inn i «Office»-tradisjonen, men supplementet er helt uten mennesker. Verkenes lavmælthet står i kontrast til teksten som følger dem, den radikale antropologen David Graebers meningssterke «On the Phenomenon of Bullshit Jobs: A Work Rant». Artikkelen fra 2013 ble utgangspunkt for boken ved nesten samme navn som amerikaneren ga ut fem år senere. Refleksjonene over godt betalte jobber Graeber mener at de færreste egentlig ser nytten ved, gir Tunbjörks bilder en tydeligere politisk ladning.

Svensken later da også til å ha hatt en forkjærlighet for dem som lagde sine egne, alternative rom i rommet. Også folk som har satt seg oppå pulter, er representert i «Office», men ansatte som har plassert seg under dem, er det flere av – enten de snakker i telefonen der eller er på jakt etter en kontakt.

En amerikaner iført skjørt og perlebånd har satt seg under et langt bord i advokatfirmaet hun jobber i. Der nede er den konsentrerte kvinnen omgitt av så mange papirbunker at hun nærmest bader i dem. Jeg håper at hun fikk ordentlig betalt for innsatsen.