For snart to tiår siden ble Sverre Wyller invitert til å stille ut i Galleri Gann i Sandnes. Herren bak visningsstedet var imidlertid ikke som gallerister flest: Mer enn på utstillingsvirksomhet tjente Sveinung Nygaard penger på å være landpostbud.

I et intervju med Ana María Bresciani i katalogen til høstens Wyller-utstilling i Haugar-museet i Tønsberg forteller den norske kunstnerveteranen at han ble fascinert av Nygaards ukonvensjonelle yrkeskombinasjon. «Ikke bare dukket den nostalgiske ideen om postbudet som kunstnerens siste venn (van Gogh) opp i minnet, men også det realpolitiske faktum at Posten var i ferd med å skifte ham fra en samfunnsinstitusjon til et spedisjonsfirma. Det var ikke en sikker jobb å være postmann lenger», utdyper Wyller, som lenge selv hadde en postbud-stilling som plan B.

Kunstneren fikk bli med gallerist-budet på ruta hans gjennom Jærens heier. Snart hadde han anskaffet en postbil av samme slag som Nygaard hadde kjørt. Wyller, som senere er blitt særlig kjent for å lage majestetiske skulpturer av gårsdagens industrimaterialer, demonterte bilen og presset karosseridelene flate ved hjelp av «en industriell presshammer på 4800 tonn på et stålverk i Sverige».

Siden 2012 har «Post 17», som Wyller døpte resultatet av prosessen, ruvet som en serie flate bildeler høyt oppe på veggen i Petter Stordalen-foretaket Clarion Hotel Post i Göteborg. Som navnet antyder, huset den monumentale bygningen tidligere den svenske storbyens hovedpostkontor. I tråd med den nummererte verkstittelen var imidlertid postbilen ikke alene om å bli kunst. Wyller fikk også tak i postkasser som han på beslektet vis gjorde todimensjonale – og inkluderte i kollasjer. At han koblet dem med transportkasser med klistremerker og påskrifter på, understreket sirkulasjonspoenget ytterligere.

Syv av «Post»-verkene – med nummer fra seks til tolv – var frem til årsskiftet å se på Haugar. En kasse Wyller har omgjort til en korsform, har han kombinert med ytterligere røde fargefelt og montert inn i en stor ramme. Inkludert er også et oppslag som forsikrer at A-post som blir lagt i denne kassen før klokka elleve alle andre dager enn søndag, «blir utlevert til adressatar i Noreg neste virkedag». 18 år etter at verket ble til, er det umulig ikke å smile av formuleringen.

Tilfeldighetene ville at jeg så Wyller-mønstringen like før jul, få dager etter at et hurtigarbeidende (!) utvalg som på oppdrag fra samferdselsminister Jon-Ivar Nygård hadde vurdert fremtidens postsystem, la frem sin rapport. Den skapte, i en tid som er i ferd med å bli mer digitaliseringsskeptisk, med rette reaksjoner. Gruppens flertall ville nemlig rasere det allerede sterkt nedbygde postsystemet her til lands ytterligere. Heller enn å motta brev i postkassen bør fremtidens nordmenn selv plukke opp det folk måtte finne på å sende dem, på felles hentesteder, lød det. Den som likevel insisterer, skal kunne motta post hjemme én dag i uken.

«Allerede i 2007 lot Wyller til å se begynnelsen på slutten for Posten»

«Vi håper at vårt arbeid kan bidra til et fremtidsrettet og bærekraftig postsystem for Norge», uttalte utvalgets leder Elisabeth Aarsæther, til vanlig direktør i Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap, til NTB da hun presenterte anbefalingene. Det er så man må gni seg i øynene av denne utmattende blandingen av klisjeer og nytale: Et fremtidsrettet postsystem er i direktørens hode altså et system der posten ikke lenger bringes til adressaten – den ordningen som har vært et avgjørende premiss for norsk kommunikasjon og samfunnsliv gjennom et tresifret antall år.

Mot denne bakgrunnen ble kunstnerens postkasse-kollasjer akutt politiske. I 2020-årene er de politiske ytringene i kunstlivet tallrike og intense, men Wyller har aldri hørt til dem som har ropt høyt hverken om den slags eller om andre temaer. Med sine abstrakte malerier og skulpturer – og eldre kollasjer – har han føyd seg inn i en lang modernistisk tradisjon. Derfor virker den aktualiteten de gamle postarbeidene hans fikk over en desembernatt i 2024, trolig enda sterkere og mer overraskende.

Samtidig kan også disse bidragene betraktes som fargefeltbilder eller abstrakte komposisjoner – eller som verk kjennetegnet av tekst, logoer og symboler. Postkassene varierer mellom å stå og å ligge i dem – og den «utbrettede» formen deres imiteres andre steder på plateunderlaget. I flere bilder kan de minne om røde menneskekropper – en liten og en stor skikkelse som er plassert ved siden av hverandre, eller to like store figurer som henger sammen. I en av kollasjene danner mindre, ensartede postkasse-forsider et mønster og leder tankene til popkunstens repetisjon.

I tråd med sitatet ovenfor later Wyller allerede i 2007 til å ha sett begynnelsen på slutten for Posten slik Norge kjente institusjonen. «Denne postkassen vil bli flyttet i løpet av mars 2006. Nærmeste postkasse blir: Gamle Drammensvei 411», står det på en lapp festet til en av dem han gjorde om til kunst, for eksempel – en av flere resirkulerte kassedeler med flyttebeskjed på.

«Post» ble en serie som tematiserte ikke bare postvesenets historie generelt – i kollasjene tok den farge- og overflatebevisste kunstneren i bruk det han utroper til «Postens originallakk» – men dessuten innvarslet det som skulle vise seg å bli et sørgelig kapittel i fortellingen om informasjonsutveksling og kontakt nordmenn imellom. I Haugar-utstillingen føyde serien seg inn i flere prosjekter som handler om forflytning, enten det gjelder materialer, kunst eller biler og menneskene inni dem.

«Budbringer», står det i gapet til en av postkassene Wyller omskapte den gangen. Det spørs hvordan Elisabeth Aarsæther – og samferdselsministeren, som kalte utredningen hennes «et viktig kunnskapsgrunnlag for fremtidens postregulering» – ville ha uttalt seg om det begrepet. Den politiske kunsten kommer i mange varianter.