UKON

Eg er ingen mordar

Gjendiktet av David Aasen

Existenz ­Forlag 2024, 112 sider

Har du beveget deg rundt i Oslo de siste månedene, kan du ha merket deg en serie reklameplakater om ulike «forflytninger», ledsaget bilder av personer som smiler forsiktig. «Fra: Stryk til: Første 5-er» står det på én, «Fra: Krig til: Trygghet» på en annen – men også «Fra ‘Vil ikke ha hund’ til ‘Hundemamma’» og «Fra: Pensjonist til: Debutere som forfatter». Plakatene er signert Ruter, altså det offentlige kollektivtransportselskapet. Mottoet lyder: «Uansett hvilken reise du er på, kan du alltid sitte på med oss.»

Et følge på reisen kan være et dikt av det svenske poetfenomenet UKON, som i nynorsk gjendiktning av Monica Aasprong (fra «Forklaringsopplysningane», 2019) begynner slik: «Eg vil heller vere glad enn lei meg. / Eg vil heller ha vanleg hoste enn lungekreft.»

Så bygges det på med en rekke liknende konstateringer: «Det er betre å ha to armar og to bein enn å ikkje ha det. // Alle som ikkje vil ha born, er rare. // Fred er betre enn krig. // Det er betre å ha gjort mykje enn å ha gjort lite.»

Det varierer mildt sagt hvor innlysende disse påstandene er, men de representerer en innøvd tankegang, en verdensvanthet vi alle klamrer oss til. Ikke at det nødvendigvis er produktet av en språklig diskurs å kjøpe seg hund eller flykte fra krig. Men mylderet av oppfatninger om hvilke strekninger som er ønskelige, tilhører det kollektive, der selve språket også oppstår. Reklamen framstiller reisene som individuelle, men UKONs dikt viser at idealene om fremgang springer ut av en skjør sosial sfære.

UKON, eller Ulf Karl Olov Nilsson, griper språket i en annen hale enn poeter flest. Siden han debuterte i 1990 har han etablert seg som Nordens antakelig mest elskede konseptuelle forfatter. Et UKON-dikt kan bestå av en liste, en oppvisning i retoriske eksempler, et vitnesbyrd som sprenger rammene for et konsistent jeg, influert av psykoanalyse og fransk systemdiktning, minimalistisk og maksimalistisk på samme tid, men ikke uten lyrisk flyt og dynamikk.

Dersom man åpner seg for at en litterær tekst kan anta all verdens former, kan UKONs dikt by på like mye smertefull gjenkjennelse som den råeste virkelighetslitteratur. Dette innebærer naturlig nok mye humor, noe som forsterkes av at UKON er en engasjerende og avvæpnende oppleser. Han har med årene blitt et sikkert kort for litteraturscener og festivaler, også i Norge, når man ønsker å slippe fram latter og crazy stemning i samme vending som solid litterær integritet, litt den rollen Vigdis Hjorth har hatt og har.

I høst kom UKON igjen ut på nynorsk, med David Aasens gjendiktning av svenskens hittil siste samling, «Jag är ingen mördare». Tittelen antyder bokas nese for kriminalitet, med dikt som i parodier på «objektivt» språk søker å sirkle inn omstendighetene for ildspåsettelser, drapshendelser og politiavhør. Men diktet som begynner med «Eg har ikkje myrda eit einaste menneske», har i tillegg i seg mye av den paranoid-smålige, halvveis manipulative tonen fra det eldre diktet nevnt innledningsvis. Også ‘Symbollære for det tjueførste hundreåret’ viser en form for bisarr vanetenkning, men en som strider mot hverdagsfornuften og heller tangerer drømmelogikk og kynisme. Som: «Napoleonskaker i draumar plar bety krisehandtering»

«Diktene er formsikre, men ikke fullendte.»

I ‘Øvingar i forsaking’ møter vi et finurlig av-engasjement fra tilværelsen, hvor «likegyldigheit er fridommens kjerne», som kan minne om Alberto Caeiro-diktene til Fernando Pessoa: «Eg gret berre / når eg har byrja gråte. / Eg drikk berre når eg har drukke. / Om eg har ete, så er det fordi ingen har mata meg.»

Her glir det smålige over i bortimot genuin fortvilelse og ensomhet. Egentlig kan mange av UKONs dikt, basert som de er på generelle utsagn, selvfølgeligheter og urimeligheter, leses som bortforklaringer av en grunnleggende ensomhetsfølelse.

I kvalitet er «Eg eringen mordar» variabel. ‘Såret angrip’ er en fascinerende odyssé, om å være menneske i et samfunn som også er en stat, men byr på for mange intrikate uklarheter. Flere av de kortere diktene blir heller ikke stringente nok. I ‘Kundevurderingar’ har han byttet ut firmanavn i kundekommentarer med absurderende egennavn som «Asia» og «Dødshjelp AS». Her føler jeg at den tilkjempede latteren overdøver den poetiske refleksjonen, og skytset mot det poeten Mari Nilsen i sitt etterord kaller «kundementaliteten», treffer ikke helt spikerrett.

Å gjendikte UKON krever minst like mye disiplin som fantasi, og David Aasen har holdt begge tungene rett i de fleste svinger. Blant noen mindre bommerter har grom-ordet «åsikt» (mening, oppfatning) blitt til «hensikt». Debatten om hvorvidt «byråkratisk» språk kan oversettes til nynorsk, vekkes til minne når et typisk UKON-ord som «ungdjursuppfödning» vondt parteres til «å fø opp ungdyr» – men man måtte vel ha gjort det samme på bokmål. Men enkelte steder ser man et ønske om å flytte diktenes biotop til Norge – Järntorget i Göteborg blir til Jernbanetorget, Statoil-stasjonen blir Circle K (!), inrikesministeriet blir forsvarsdepartementet. Sånt maskespill bør oversettere av voksenbøker la være.

«Eg er ingen mordar» inkluderer som nevnt et etterord signert Mari Nilsen, langt, personlig og ansporende, hvor hun beskriver møtet med UKONs dikt som et vendepunkt i unge år, etter at bøkene hun til da hadde lest på litteraturstudiet tilbød «ingenting som speilet ironien og verdipluralismen rundt meg».

Hun understreker også alvoret og sorgen som alltid ligger under hos UKON. Lekenheten og humoren spiller aldri noen hovedrolle. Verdipluralismen innebærer at han trykker menneskenes selvmotsigelser, tragikomikk, helt inn til et bankende bryst.

I sin eksperimenterende form kan man si at UKON skriver, eller lager, begynnelser på dikt. All modernistisk poesi kan kanskje beskyldes for å være det, men hos UKON ligger oppsplittingen av tradisjonen oppe i dagen. Diktene er formsikre, men ikke fullendte. En uro blir alltid liggende igjen. UKON stiller mennesket til skue som et vesen som prøver og prøver uten å komme i mål.

Alle disse reisene var kanskje ikke livets mening likevel. Kan vi egentlig kreve mer av et (moderne) menneske enn at hen kaster seg ut i livet? Et motsvar til Ruters motto kan være: Hvis UKON ikke sier deg noe, er det fordi du ikke engang har prøvd å leve.