På en fijiansk øy hadde jeg vært med mine nye fijianske venner på fisketur. «Båten» var rett og slett en uthult trestamme og ikke særlig stødig. Jeg satt helt bakerst, og Aporosa satt rett foran meg. Fra min plass i enden av kanoen hadde jeg god utsikt til det strålende asurblå havet. Jungelen strålte i smaragdgrønt, og solen skinte fra bambustakene i den lille landsbyen innerst inne i en lun bukt. Vi var på vei hjem etter å ha trukket garn, og fangsten hadde vært bra. Jeg hadde heldigvis ikke brakt ulykke med meg. 100 meter fra landsbyen snudde Apo seg og rakte meg den ene halvdelen av en fire kilos rød snapper, som han nettopp hadde kuttet i to like deler. Var det en gave til meg? Jeg må ha sett ut som et levende spørsmålstegn.