Iscenesettelse har alltid vært en del av kunstnerens arbeid. For mange kunstnere – som ofte mer private og selvbevisste enn influenseren i gata – kan det være en utmattende oppgave å reklamere for seg selv. Vi er ikke alle fødte selgere. Bare de virkelig store har råd til å la være å iscenesette seg gjennom sosiale medier i dag. Å velge bort selvpromotering er for alle andre en risikosport – i praksis rein selvsabotasje.

Hva blir konsekvensen av denne konstante tilgjengeligheten? Et tap av mystikk. Den fascinasjonen som tidligere omga kunstnere som voktet sitt privatliv, viskes nå ut. Kunstnere tolkes mindre gjennom verkene sine og mer gjennom kanalene sine på sosiale medier. Facebook-kontoen er på en måte et slags kunstverk, enda mer relevant etter ens død.

Vil framtidas biografer grave seg gjennom Facebook-poster og chatter full av emojis? Hvordan skal de ellers få informasjon om vår tids svar på Stumpefeiden eller kjærlighetsdramaet mellom en moderne Edvard Munch og Tulla Larsen? Like sannsynlig er vel at færre vil skrive biografier i framtida – kanskje fordi det var det tilbaketrukne, det udefinerte ved kunstnerne, som nettopp gjorde dem fascinerende å studere?

For tolv år siden oppdaget jeg en artist som føltes som en oppriktig kontrast til vår tids iscenesettelsestrang: kanadiske Claire Boucher, bedre kjent som Grimes (36). Hun var rar på en autentisk måte, en original som lagde atmosfærisk musikk fra jenterommet, uten noen særlig selvbevissthet – hun virket lite opptatt av hvordan hun framsto for omverden.

Som datter av en kanadisk aviskommentator og en biotech-entreprenør vokste hun opp i et miljø preget av prestasjonspress. Hun rømte hjemmefra og fant et fellesskap i Torontos kunstscene. Flere av vennene hennes forsvant inn i rus.

Hun begynte å lage musikk da hun studerte astronomi og nevrovitenskap ved McGill-universitetet i Montreal. Så, ved et lykketreff eller et kosmisk innfall, begynte hun å leke i et musikkprogram. Albumene «Geidi Primes» (2010) og «Halfaxa» (2010)er som musikalske drømmelandskap å regne – stemningsfulle katedraler av lyd, spredt via Tumblr.

Hun ble raskt et feministisk ikon for 2010-tallets Do It Yourself-generasjon, en bevegelse som så på henne som et bevis på at selvstendighet og kreativitet kunne gå hånd i hånd med politisk bevissthet. Alt ved Grimes var hjemmelaget – fra tredjealbumet «Visions»(2012), som hun produserte på to uker på en laptop i en iskald leilighet uten varme, til albumcoverne: anime-inspirerte kunstverk som fortjener plass på et galleri. Hun var en multikunstner i ordets rette forstand: komponist, danser, koreograf, produsent og kunstner.

Det som skiller Grimes fra mange andre artist-kolleger, er hennes vilje til «å zoome ut» perspektivet. På hennes siste album «Miss Anthropocene» (2020), en underlig blanding av nu-metal, elektronisk dansemusikk (EDM) og atmosfærisk Enya-aktig musikk, synger hun om klimakrisa. Hun tar for seg menneskehetens fortid og framtid, hun synger om makt, skjønnhet, krig og teknologi; en tema-katalog hun deler med regissører som Stanley Kubrick. Jeg kommer ikke på noen annen ung, art-pop-artist som trives i denne høyden.

Jeg så henne opptre flere ganger. Live var hun et kaos, men det var også en del av sjarmen. For meg symboliserte hun en anarkistisk oppdagelsesreisende, ei som var like opptatt av å snakke opp progrock som k-pop og Hildegard von Bingens monofone melodier. Det fantes ingen utstudert hipster-posering; i hennes verden var det kun den sanne begeistringen for alle mulige kunstneriske uttrykk som gjaldt. Det var rotete, ufiltrert, og virket alt annet enn iscenesatt.

«Alt forandret seg i 2018, da hun dukket opp med Elon Musk på den røde løperen»

Alt forandret seg i 2018, da hun dukket opp med Elon Musk på den røde løperen. De møttes på Twitter takket være et forferdelig nerdete ordspill. Elon hadde klekket ut en vits, og det viste seg at det bare var Grimes som hadde dratt den vitsen før han. Vitsen er altfor smal til at jeg kan gjengi den her. Og du, kjære Klassekampen-leser, ville sannsynligvis ikke syntes det var spesielt romantisk uansett.

Det er verdt å minne om at Elon Musk hadde et langt bedre rykte for sju år siden. Da var han sett på som en slags helt blant en futuristisk, klimavennlig gjeng på internett – en nerd med store drømmer om romferder og grønn energi. En kapitalist, ja, men enda holdt han sinneutbruddene unna Twitter og politikken.

Nå vet vi nesten for mye om Elon Musks gruoppvekkende, politiske planer – i detalj, takket være daglige oppslag i avisene – og forholdet deres er historie. Kunstneren Grimes kom ikke spesielt heldig ut av det. Selv etter flere forsøk på å distansere seg fra fyren, og en offentlig tilslutning til marxismen, er hun fanget i oppfatning av henne som en ekstremt privilegert person. Og privilegium er som kjent der kunsten går for å dø.

«Rest in Peace, Grimes» sirkulerer på nettet som et meme, og mange roper nostalgisk for å få tilbake den gamle Grimes – den fattige studenten som så ut som hun trengte en dusj. Fansen har ikke bare vendt henne ryggen; mange arbeider aktivt for å sabotere karrieren hennes.

«Vet du hva som suger?», skriver hun selv på X (tidligere Twitter). «Å bli endeløst kritisert for noen jeg assosieres med, mens jeg kjemper for barna mine og min frihet i retten.»

Og videre: «Jeg har null interesse av å være kjent lenger. Å være på sosiale medier er en del av jobben min, og her inne får jeg bare slakt hver eneste dag. Det er ekvivalent med psykologisk tortur.»

Det høres ut som et sant helvete. Jeg har ingen mening om hennes privatliv og har ikke et snev av sympati for Elon Musk. Men det er utvilsomt rart å se mitt tenåringsidol få sin egen fanskare vendt mot seg. Veien fra å være helgen til å bli satan er kort – og på sosiale medier kan avstanden mellom Kapitol og Den tarpeiske klippe være nesten uvirkelig bratt.