Vi tror at store deler av det norske samfunn, fra private husholdninger til industribedrifter, forventer svar fra våre politikere på hvorfor det ikke er mulig å få gjort noe med prisene på strøm. Dette gjelder både prisnivået generelt og skjevheten i pris mellom prisområdene.

Vi var prosessfullmektiger for Nei til EU i det såkalte Acer-søksmålet som endte i en plenumssak i Høyesterett høsten 2023 (HR-2023-2030-P). Som man kanskje husker, dreide saken seg om hvorvidt Stortingets vedtak om å innlemme Energimarkedspakke III (E III) fra 2009 i norsk rett var gyldig. Uenigheten sto om innlemmelsen av energimarkedspakken innebar en så betydelig avståelse av myndighet at kvalifisert flertall var påkrevet.

Fra januar 2021 begynte strømprisene å stige sterkt, blant annet i prisområdet NO 2 (Sørvest-Norge). Prisene har senere vært høyere enn i årene før 2021. (Tabellene for historiske strømpriser finnes på nettet, for eksempel her https://minspotpris.no.) Prisene fastsettes som kjent på kraftbørser i Europa, og det er i de siste årene gitt varierende begrunnelser for hvorfor prisene har steget så sterkt, fra krigen i Ukraina til mangel på vann, sol eller vind. De høye prisene i NO 2 er det etter hvert akseptert at henger sammen med at regionen er knyttet sammen med kontinentet og Storbritannia gjennom kraftige overføringskabler med stor kapasitet.

Kravet om at myndighetene gjør noe med kraftprisene – som er skadelig for alle, fra private til store industrivirksomheter – har vært en gjenganger i norsk politisk virkelighet i lang tid. Myndighetene har så langt, i disse tre årene, møtt kravet fra samfunnet med strømstøtteordninger, altså ordninger som sikter på å dekke opp for de urimelig høye strømprisene.

I spørsmålet om avgivelsen av myndighet i forbindelse med utvidelsen av EUs energiunion var den sentrale problemstillingen i hvilken utstrekning stortingsflertallet med simpelt flertall fratok Norge adgangen til å regulere forhold i energisektoren, først og fremst i strømmarkedet. Energiunionen er omfattet av regelverket for de fire grunnleggende friheter i det indre marked i EU og EØS-området.

«Kraftprisene er skadelige for alle»

Det juridiske kjernepunktet i saken var vurderingen av de potensielle samfunnsmessige effektene av at Acer brukte sin myndighet til å treffe vedtak der energimarkedspakke III ga byrået hjemmel. Acers myndighet kan nok i dette lys virke begrenset, men dersom man ser regelverket i en samlet og videre sammenheng, blir problemstillingen mer utfordrende.

Fra Nei til EUs side ble det i tillegg til spørsmålet om avståelsen av myndighet etter energimarkedspakke III anført at retten i tillegg måtte se hen til det regelverket som i 2019 var innført i EU, nemlig energimarkedspakke IV. Denne «pakken» har langt på vei har erstattet regelverket i energimarkedspakke III, og utvider Acers myndighet og «markedets» innflytelse betydelig. Energimarkedspakke IV er så langt ikke innlemmet EØS-avtalen og norsk rett.

I tillegg anførte Nei til EU at Reguleringsmyndigheten for energi (RME), reelt sett er et EU-organ i Norge som har som sin viktigste oppgave å se til at Norge etterlever regelverket innlemmet gjennom energimarkedspakke III. RME er unndratt fra så vel forvaltningsmessig som politisk kontroll og kan dermed ikke instrueres av regjeringen.

Fra Nei til EUs side ble det i en samlet vurdering for Høyesterett anført at «norske myndigheter er fratatt muligheten til å regulere el-markedet og står i dag i den situasjon at man må melde pass i forhold til å gripe inn i de samfunnsmessige effektene av galopperende priser», og videre at «den praktiske effekten av det hele er at både forsyningssikkerhet og pris er latt utenfor nasjonal polisk kontroll med de samfunnsmessige konsekvenser dette har».

Det en rimelig forståelse av Høyesteretts dom at retten foretok en snever vurdering av suverenitetsavståelsen ved å holde seg strengt til de formelle vedtak med direkte virkning, uten å se hen til de bredere anførslene som er sitert ovenfor. Det er på den annen side en rimelig forståelse av dagens politiske realiteter at våre anførsler er bekreftet – norske myndigheter er gjennom tilslutningen til EUs energiunion i det alt vesentligste fratatt sine muligheter til politisk eller forvaltningsmessig styring av el-markedet. Dette gjelder først og fremst inngripen i forhold til prisfastsetting og utveksling av strøm over landegrensene i eksisterende anlegg, men gjelder også for andre forhold. Tar vi i betraktning regelverket i energimarkedspakke IV, som Norge etter EØS-avtalen er forutsatt å innlemme i norsk rett, vil rammene for vår suverenitet og politiske handlefrihet bli ytterligere begrenset.

Summa summarum blir spørsmålet til vår minister med ansvar for energisektoren, Terje Aasland: kan du etter hvert peke på hvilke konkrete muligheter myndighetene har til å gripe inn og regulere el-markedet?