Magne har hatt vondt i hodet noen dager. Da han har privat helseforsikring går han til fastlegen og ber om henvisning til MR-undersøkelse for å se om det er noe alvorlig. Fastlegen undersøker pasienten og finner ingen tegn som tyder på at Magne bør undersøkes med MR, men siden Magne har privat forsikring, henvises han til et privat institutt.
Ved instituttet undersøkes Magne, og man finner ikke noe som kan relateres til hodepinen. Men man finner en utposning på en av årene i hodet hans. Dette gjør Magne bekymret. Han ber om, og henvises til, nevrologisk avdeling på sykehuset for nærmere utredning. Her gjøres det en rekke undersøkelser, som bekrefter at det er en utposning på en av årene, men de gir ingen svar på de helsemessige konsekvensene. Prognosen er uavklart.
Magne beskriver situasjonen som å ha «en tikkende bombe i hodet». Han forlanger hyppige kontroller og tør ikke å reise langt fra sykehus i tilfelle årene i hodet skulle sprekke. Til slutt insisterer Magne på at man skal operere på tross av en ikke ubetydelig risiko. «Jeg orker ikke å leve med usikkerheten», sier han.
Historien til Magne er ikke unik. Den illustrerer hvordan privat helseforsikring kan gi dårligere helse på fire måter:
Dårlig kvalitet: Da forsikringen betaler i neste ledd, så trer fastlegen ut av sin rolle som portvokter. Resultatet er at et viktig ledd for kvalitetssikring forsvinner. Ingen medisinske tester er perfekte, og alle kan gi feil svar. De kan overse og overdrive. Jo bedre vurdering som er gjort forut for en medisinsk test, slik som en bildeundersøkelse, desto mer kan man stole på resultatet. Mens Magne tror han har fått bedre helsehjelp ved å få rask og enkel tilgang til MR-undersøkelsen, får han faktisk helsehjelp av dårligere kvalitet.
«Bekymringen førte til lavere livskvalitet»
Unødig uro og overbehandling: Magne ble også bekymret av at de fant en utposning på en av årene. Det førte til lavere livskvalitet. Utposningen var et tilfeldig funn av noe som Magne kunne ha dødd med og ikke av. Men når det er oppdaget, må det følges opp. Men de oppfølgende tjenestene kan ha heldige og uheldige utfall, inklusive komplikasjoner og bivirkninger. Tilfeldige funn gir ofte unødig bekymring, dårligere livskvalitet, potensielt unødvendig behandling med mulige bivirkninger og dårligere helse.
Lengre ventetid: Der hvor timen hos fastlegen gjelder helsehjelp som ikke er nødvendig, opptar personen med forsikring en plass som andre kunne ha fått. Når unødvendige tjenester opptar plass for nødvendige tjenester, kan det gjøre at viktige undersøkelser og behandlinger utsettes. Det kan gi prognosetap, det vil si dårligere helse for de som trenger det.
Bakdørseffekt: I tillegg ser vi at tilfeldige funn hos personer med privat helseforsikring blir sluset inn i den offentlige helsetjenesten. Der dette er funn av tilstander som personen ville ha dødd med og ikke av (overdiagnostikk), beslaglegger dette kapasitet fra de som virkelig trenger tjenestene. Det tar altså plass fra andre pasienter. Ventetiden blir lenger. I tillegg blir kvaliteten på tjenestene dårligere, da vurderingen av tilfeldige funn er mer usikre og resultatene ofte blir dårligere.
Helsen kan altså bli dårligere både for personen med privat helseforsikring og for andre pasienter. Dette rokker ved grunnleggende prinsipper for den norske helsetjenesten: likhet og rettferdighet.
Historien til Magne illustrerer hvordan privat helseforsikring gir dårligere helse på fire ulike måter. Det betyr selvsagt ikke at privat helseforsikring ikke også kan bidra til å bedre helsen til enkeltindivider og befolkninger generelt. Men da vi nesten utelukkende hører om de positive sidene ved privat helseforsikring, er det viktig også å få frem de negative aspektene.