I et innlegg i Klassekampen 7. desember proklamerer Jørn Holm-Hansen at han er skeptisk til «budkrigen om Ukraina». Han kritiserer oss i «lille» Venstre for å være «høyest og mørkest» i klassen og påstår at vårt forslag om å gi 105 milliarder kroner til Ukraina kun handler om å «demonstrere dyd med store summer».

Selv om det er enkelt å stemple meningsmotstandere slik, kan jeg avkrefte at Venstres engasjement for Ukraina handler om dydsposering. Det handler om at Norge – et land som har tjent minst 1270 milliarder kroner ekstra siden krigens utbrudd – skal ta lederskap i Ukrainas frihetskamp for å sikre Europas sikkerhet og våre felles verdier.

Vårt forslag tar utgangspunkt i Ukrainas reelle behov. Krigen er nå i en akutt fase, hvor nordkoreanske soldater kjemper side om side med Putins lakeier. Samtidig er både Kina og Iran indirekte involvert. Når autoritære regimer står sammen, må demokratiene slå tilbake. Derfor er det behov for ytterligere støtte.

Både Venstre og Høyre – som ifølge Holm-Hansen bare «viser frem sitt gode sinnelag» – har hatt tett dialog med ukrainske myndigheter for å etterspørre hva Ukraina trenger. Og svaret er tydelig. Ukraina har den nødvendige teknologien og produksjonslinjer for materiell, ammunisjon og droner. De har en av verdens fremste våpenindustrier, som kan tredoble sin produksjon. De mangler bare vesentlig finansiering. I tillegg trenger Ukraina mer utstyr og grunnutrustning til soldater, og støtte til energisektoren som nå er under massivt angrep fra Russland. Selv om det høres tilforlatelig ut når Holm-Hansen påstår at kvantitet er viktigere enn kvalitet, er sannheten at Ukraina trenger både riktig og mye støtte. Det er derfor ikke slik at vi foreslår store summer uten noen formening om hva pengene skal gå til.

«Krigen i Ukraina kan vinnes med våpen og penger»

Holm-Hansen påstår videre at det er vanskelig å bygge demokrati så lenge man mottar internasjonal bistand. Det er for så vidt en interessant diskusjon, men å slenge ut denne påstanden i sammenheng med Ukraina-støtten blir ikke bare søkt og feilaktig. Det er også dypt problematisk. Vi gir ikke milliarder av kroner til Ukraina for å «bygge demokrati», men fordi de faktisk forsvarer det liberale demokratiet i møte med et autoritært og brutalt Russland. Putin har nemlig ikke bare gått til krig mot Ukrainas selvstendighet, og for å vinne territorier. Han har også gått til krig mot våre verdier.

Dermed forvrenger Holm-Hansen bildet når han fremstiller det som om Ukraina er et sedvanlig bistandsprosjekt. Det er tvert imot en eksistensiell krig på vårt kontinent, og den største sikkerhetspolitiske trusselen i vår levetid. Vi støtter derfor ikke Ukraina i deres frihetskamp bare fordi det er riktig og solidarisk, men også fordi det i aller høyeste grad er i vår egeninteresse at de vinner krigen.

Derfor er vi villige til å gi store summer til Ukraina. Fordi prisen vil bli langt høyere dersom Ukraina taper krigen. Det vil føre til en massiv flyktningkrise, et farligere og mer aggressivt Russland, og demonstrere et Vesten som ikke står opp for sine naboer. Dette er fraværende i Holm-Hansen sin analyse.

Pengene til Ukraina går dessuten ikke til gjenoppbygging, slik Holm-Hansen forutsetter i sitt innlegg, men til å støtte Ukraina i en industriell utmattelseskrig. Og i motsetning til de fleste andre konflikter og kriser, kan faktisk krigen i Ukraina vinnes med våpen og penger.

I tillegg kan våre penger ha en strategisk effekt. En økning i støtten kan vise Donald Trump at Europa er villig til å ta en større del av den økonomiske byrden. Det vil kunne bidra til at USA opprettholder støtten sin. Derfor bør Norge gi betydelig mer til Ukraina. Det handler om et realpolitisk forsvar av våre demokratiske verdier, og er vår tids viktigste sikkerhetspolitiske sak.