Striden om sykelønnsordningen og IA-avtalen handler selvfølgelig om politikk. Men også om at verdier som var delt av et stort flertall på Stortinget, av det store flertallet av arbeidstaker- og arbeidsgiverorganisasjonene, nå ser ut til å rakne. Da ordningen med full lønn under sykdom ble vedtatt i Stortinget i 1978, var det blant annet fordi Høyres Jo Benkow påpekte det åpenbare, at representantene og andre arbeidstakere med gode tariffavtaler var sikret full sykelønn. Spørsmålet var om ordningen også skulle gjelde dem som ikke var sikret av slike avtaler.

Drøyt to tiår seinere ledet tidligere statsråd Matz Sandman et utvalg som foreslo justeringer i sykelønnsordningen. Påtroppende LO-leder Gerd-Liv Valla parkerte spørsmålet. Hun var ikke orientert om at Arbeiderpartiet var på vei til å foreslå endringer, også kalt svekkelser, av sykelønnsordningen. Alternativet, som LO kunne akseptere, var en avtale om inkluderende arbeidsliv, der sykelønnsordningen besto. Men der partene i arbeidslivet gjennom forhandlinger og drøftinger om ulike tiltak på ulike nivåer skulle få ned sykefraværet. Alle var enige om at det var et mål.

Siden avtalen ble vedtatt i oktober 2001, har sykefraværet gått opp og ned. I 2006 foreslo arbeidsminister Bjarne Håkon Hanssen en endring som skapte rabalder. Igjen var det Gerd-Liv Valla som blåste i luren. Igjen vant hun kampen. Jens Stoltenberg og Hanssen ble stående i skammekroken.

Høsten 2009 var Stoltenberg igjen på banen. Som samfunnsøkonom og statsminister var han bekymret for at sykefraværet og utgiftene til sykelønnsordningen økte. Da herjet svineinfluensaen og folk hadde i måneder blitt oppfordret til å holde seg hjemme ved de svakeste symptomer. Igjen ble forsøket på endringer avverget. Sykelønnsordningen besto. Fraværet gikk igjen ned.

I 2015 ble jeg spurt av Arbeidsdepartementet om å intervjue seks forskere og seks parter (arbeidstaker- og arbeidsgiverrepresentanter) med et gitt sett av spørsmål. Innholdet skulle jeg så (som gammel journalist) sammenfatte og presentere for de som jevnlig utarbeidet rapporter om sykefraværet og effekten av IA-avtalen.

Svarene og enigheten forbløffet meg. Som journalist hadde jeg vært mer opptatt av det som skapte konflikt enn det som fantes av samarbeid. Nå satt jeg med landets høyeste ekspertise på sykefravær og landets mektigste tillitsvalgte på begge sider av bordene. Det var selvsagt nyanser i svarene. Forskerne var åpnere for endringer og justeringer enn partene. Men det var stor enighet om vesentlige sider. IA-avtalen var ikke den skjøre våpenhvilen jeg trodde den var.

Det var enighet om:

• At IA-avtalen hadde styrket den norske modellen og trepartssamarbeidet og var en konkretisering av denne på arbeidslivsområdet.

«Akademikernes leder sier at hun ønsker større lønnsforskjeller»

• At IA-samarbeidet hadde bidratt til å endre synet på det å være sykmeldt når det gjelder å være delvis arbeidsfør.
• At alle parter var blitt mer opptatt av at forbedringer i arbeidsmiljøet bidrar til å redusere sykefravær som hadde sin årsak i arbeidsmiljøet.
• At bedre tilrettelegging av arbeidet og lettelser i belastende arbeid hadde bidratt til å forklare den nedgang i sykefravær som statistikken viser, særlig i industrien.

De fleste av partenes representanter var enige om at alternativer til IA-avtalen ville vært verre. Avtalen og samarbeidet har satt seg, sa flere. Det har funnet former som aktiviserte og forpliktet tillitsvalgte og ledelse på lokalt plan. Administrerende direktør i Norsk Industri, Stein Lier-Hansen, sa at ledere i industrien ble målt på, og burde måles på, hvor mye de klarte å redusere sykefraværet. Hans motpart i Fellesforbundet, Jørn Eggum, sa at hans forbund og feller «brenner for avtalen». Begge mente at avtalen var kommet for å bli.

Nå har enigheten sprukket. Venstres Sveinung Rotevatn har ledet felttoget mot sykelønnsordningen. Fremskrittspartiet kommer nølende etter. Det siste er det mest avslørende, for Frp vet alltid hvor den tause majoritet befinner seg – i ethvert spørsmål. Flertallet av velgerne er stort sett friske.

Det er der spørsmålet om solidaritet kommer inn. Den er gradvis svekket siden den gang det store flertallet måtte stå sammen for å få det bedre. Nå handler både velferdsordninger og sykelønnsordningen om å ta vare på et mindretall. De som trenger samfunnets støtte og hjelp. Folk vil nå heller ha skattelette enn å bidra til et sikkerhetsnett for dem som blir syke. Dette har NHO skjønt. Bedriftsledere vil naturligvis ha lavest mulig skatter og utgifter. Sykelønnsordningen er lett å angripe, siden den koster mange milliarder kroner, og siden svenskene gjorde endringer i den for et tiår siden. Det blir sjelden vist til at arbeidsledigheten i Sverige er dobbelt så høy som i Norge. Det koster også penger.

At NHO snakket bedre med de andre arbeidstakerorganisasjonene enn med LO, sier også noe om solidariteten som svekkes. Årets tariffoppgjør viste klare sprekkdannelser blant lønnstakerne. Akademikerne og Unio har fått egne avtaler med Staten, der lokale forhandlinger skal avgjøre lønnsutviklingen. Akademikernes leder sier at hun ønsker større lønnsforskjeller i en tid da de økonomiske forskjellene i samfunnet øker. Unio, som hittil i historien, har vært på LOs side, mener deres medlemmer, lærere, sykepleiere og politifolk er for lavt lønnet. De vil ha mer.

Solidaritet fenger best når et flertall er i samme båt. Nå vil ikke flertallet være i samme båt som LO.