Den som kjenner beliggenheten på forhånd, kan i vinter oppsøke et svømmebasseng, en restaurant og et atelier i en omfangsrik kjeller i Sør-Koreas hovedstad. Sett utenfra vitner minimalt om tilbudene som skjuler seg på innsiden: Det storslåtte anlegget noen kvartaler nord for Han-elven som deler Seoul i to, er tegnet av den feirede britiske arkitekten David Chipperfield. Det er inspirert av hvite «måne»-porselenskrukker, et fenomen med lang tradisjon i Sør-Korea, men ser med sin kasseform med hull i ut som en heller typisk eksklusiv forretningsbygning av vår tid. Nederst holder imidlertid Amorepacific Museum of Art til, det private museet som bærer navnet til den koreanske kosmetikkgiganten som står bak hele huset.

Bak bassenget, spisestedet og atelieret som for tiden preger museet, står Elmgreen og Dragset. Danske Michael Elmgreen (f. 1961) og norske Ingar Dragset (f. 1969) har et publikum i Seoul fra før – kunstnerne som lenge var et par også privat, har stilt ut i viktige institusjoner og gallerier i metropolen tidligere. I høst styrker de altså gjennomslaget med «Spaces» i Amorepacific-lokalene. Selv for et tospann som for lengst har opplevd sjeldent mye suksess internasjonalt, har høsten 2024 vært uvanlig: Ved siden av prosjektet i Sør-Korea – det største Elmgreen og Dragset har vist i Asia noensinne – har den snart tredveårsjubilerende duoen satt sitt preg på Musée d’Orsay, en av Paris’ aller viktigste kunstinstitusjoner.

Den som har sett Elmgreen og Dragsets «Spaces» før – for eksempel i den tilsvarende prestisjetunge filialen til Pompidou-senteret i den nordfranske byen Metz i fjor vinter – vil nikke gjenkjennende til det som for tiden utspiller seg i den sørkoreanske kjelleren. Kunstnerne trekker bokstavelig talt publikum inn i verkene sine: Å besøke utstillingene deres er å vandre gjennom – og selv bli en medskaper av – rommene duoen har satt i scene, enten de er institusjonelle eller private.

Like etter at man har betalt billett i Seoul, i inngangsetasjen, møter man en ung mann som henger i en line. Han er iført kortbukse og en T-skjorte med påskriften «What’s Left?», en påminnelse om de politiske dimensjonene som alltid er til stede i duoens kunst, men som sjelden er entydige. Etter at gjesten har beveget seg ned til salene, vandrer vedkommende inn i «The Cloud», en restaurant med klassisk dekkede runde bord. Det eneste mennesket ved dem er tidstypisk nok fanget av telefonen sin – og viser seg å være en dokke.

Bak restauranten har kunstnerne skapt et storkjøkken. Mellom koke- og stekeredskapene har de to imidlertid plassert diskré overraskelser: hermetikk med Andy Warhol-referanser, et askebeger fullt av sneiper, egne verk.

Sistnevnte er gjennomgående: Elmgreen og Dragset ynder å fylle nye arbeider med eldre, slik at miljøene deres blir puslespill hvor gamle brikker får ny mening. De mest monumentale Seoul-bidragene er et svømmebasseng som fyller et digert rom og er dominert av et stupebrett, et av duoens mest karakteristiske motiver, og et bolighus i full størrelse. I det tomme bassenget står en ung mann iført «virtual reality»-briller, mens en annen sitter på kanten. En tredje står med ryggen til, vendt mot et «vindu» som tilsynelatende åpner for en blå himmel med skyer på.

Villaen er ved siden av elegante modernistiske nyttegjenstander – et Eero Saarinen-bord og en skinnende kjøkkenøy, for eksempel – rik på slitesterke Elmgreen og Dragset-figurer som belønner kjenneren: en gutt på en gyngehest, en seng i to etasjer med madrasser som er vendt mot hverandre, en mannlig variant av Københavns lille havfrue.

«80 prosent av Sør-Koreas museer er etablert etter årtusenskiftet»

En uåpnet blomsterbukett på gangbordet vitner om at noen nylig har vært i rommet. I stuas bokhylle står kunstnernes egenutgitte bøker ved siden av verk av teoretikere som har opptatt dem: fra Michel Foucault og Susan Sontag til Gaston Bachelard og Deleuze og Guattari.

Et kontor med tegninger av «The Cloud»-interiøret gir inntrykk av at restaurantens formgiver holder til i boligen. En modell antyder at vedkommende også har tegnet «Shadow House», som den heter.

Foran vinduet som strekker seg fra gulv til tak i stua, står en ung gutt i shorts og Vans-sko og skuer ut. På panoramavinduets andre side ruver en av Elmgreen og Dragsets illevarslende fugler i et tre og kaster dramatiske skygger på museumsveggen. For gjester som står utenfor og ser inn, er det imidlertid øvrige publikummere som fyller installasjonen med liv og bevegelse.

Som de institusjonskritikerne de tidlig markerte seg som, er Elmgreen og Dragset glad i å arbeide med museet i seg selv som materiale. Derfor har urinalet i det fått hull i seg, for eksempel – og derfor har duoen plassert en iøynefallende billettluke foran visningsstedets filmrom.

Det som i 2009 skulle bli Amorepacific-museet, ble startet i 1979 av Suh Sung-whan, som også grunnla selskapet. Til å begynne med konsentrerte det seg om koreansk håndverk. Så fulgte malerier. Ifølge selvpresentasjonen var det selskapets globale ekspansjon som gjorde at museet beveget seg i retning av den internasjonale samtidskunsten som dansken og nordmannen representerer.

Institusjonen er betegnende for Seouls kunstscene: Nye messer, museer og gallerier – også vestlige kunsthandleres filialer – fikk i fjor The New York Times til å karakterisere den gigantiske byen som «kunstgal»: 80 prosent av Sør-Koreas museer, over 200, er etablert etter årtusenskiftet. I 2016 slo The Art Newspaper fast at Sør-Korea og Seoul er landet og metropolen med flest private kunstmuseer i verden. Parallelt har popmusikk og film fra regionen gjort det så skarpt internasjonalt at det lenge er blitt snakket om en sørkoreansk bølge.

Fenomenet bidrar til den følelsen av modernitet og samtidighet som kjennetegner Seouls gater og menneskene i dem. Også derfor kom den sørkoreanske presidentens erklæring av militær unntakstilstand forrige uke så overraskende. Over natten fikk Elmgreen og Dragsets formsikre undersøkelser av institusjonell makt nye dimensjoner.