Tidligere i høst ble jeg kontaktet av flere medier som tilbød meg å stå fram. Jeg skulle få fortelle om mitt nye standpunkt, direkte på luften eller eksklusivt på forsiden. Når jeg nå skulle erklære mitt ja til EU ville de gjerne at det skulle skje i deres flater. Det er alltid hyggelig å bli invitert, men det var ukjent for meg at jeg hadde et nytt EU-standpunkt.

Jeg har riktig nok tenkt gjennom mitt syn de siste årene. Motstanden mot medlemskap har aldri vært noe prinsipp for meg, men heller en pragmatisk vurdering av hva som kan styrke eller svekke de kreftene og verdiene jeg kjemper for i det norske samfunnet. I en sterkt endret internasjonal situasjon må alle være villig til å revurdere egne standpunkt og avlive hellige kyr. Miljø er dessuten ikke et like opplagt nei-argument som før, og betydelige deler av EU-motstanden i Europa er utrivelig selskap. Jeg har likevel aldri sagt noe offentlig som burde føre til invitasjoner om å hoppe ut i rampelyset for å skifte side.

Det viste seg at det var Aftenpostens politiske redaktør Kjetil B Alstadheim som hadde konkludert med at jeg kommer til å bli ja-mann. Boken han ga ut i høst handler om 1994 og heter «Alle tok feil», men det er ingen tvil om hvem Alstadheim mener tok mest feil. Det var hans egen nei-side. Derfor har han snudd, og venter nå på at andre skal gjøre det samme. Min avklaring kommer ikke med dramatikk og direktesending, slikt kan vel like gjerne gjøres her på side to i Klassekampen?

«Det var ukjent for meg at jeg hadde et nytt EU-standpunkt»

Jeg har brukt hele mitt politiske liv på å kjempe mot nyliberalismen, med dens markedsfundamentalisme og økonomiske globalisering. Av de globale blokkene er det EU som henger mest fast i den utdaterte troen på grenseløs konkurranse, mens både USA og Kina har beveget seg videre på godt og vondt. Da ville det vært merkelig om jeg skulle omfavne EU. Medlemskap vil ha de samme negative konsekvensene for distriktene, matforsyningen og fiskeriforvaltningen som før. Utenfor EU slipper vi å innføre minstelønnsdirektivet som den nordiske fagbevegelsen er så sterkt imot. Ikke minst vil innføring av euro gjennom den monetære unionen være et sjansespill for Norge, som drastisk vil redusere vår økonomiske selvråderett. Videre vil ikke EU redde norsk klimapolitikk, vi må selv mobilisere motstanden som skal til for å komme ut av oljeavhengigheten. Disse argumentene går Freddy André Øvstegård gjennom på forbilledlig vis i «Nei til EU», den andre EU-boken som har kommet denne høsten. I den viser han fram et nytt, ungt og venstreorientert nei for vår tid. Det sikkerhetspolitiske argumentet for medlemskap er heller ingen game-changer for meg. Alternativ til dagens avhengighet av USA må utvikles, men EU vil ikke være løsningen for Norge og Norden. Det er ikke troverdig når Storbritannia står utenfor unionen. Det nordiske forsvarssamarbeidet utvikles og forsterkes dessuten raskt, uavhengig av EU.

Enda mer enn disse viktige enkeltsakene handler EU-spørsmålet om avstand. Gjennom den voksende politiske uroen i vår tid er avstand en rød tråd. Mange føler at demokratiet er uten innhold, at de som styrer representerer en fjern elite. Å øke avstanden, ved å flytte makt fra Oslo til Brussel, kan umulig være et svar på dette. Min konklusjon er ikke bare at jeg ville stemt nei hvis det ble en ny folkeavstemning, men at jeg ville kastet meg ut i kampen for å vinne den.

En skal dessuten være forsiktig med hva man ønsker seg. Har de nyfrelste ja-folkene tenkt over om en maksimalt polariserende folkeavstemning er det Norge trenger nå? Jeg tror ikke det.