Flyet dreiet i tre store ringer over Færøyene for å finne et tidsvindu uten snøbyger der de kunne lande på Vágar lufthavn. Gjennom enkelte hull kunne man se de forblåste klippene i havet som utgjør øyene, og jeg fikk den samme følelsen som når jeg kommer med fly til Island om vinteren: Hvorfor i all verden bosatte mennesker seg her for mer enn tusen år siden? En kvinne kom løpende ned midtgangen med hendene for munnen; hun skulle kaste opp. Kapteinen mumlet noe i det aldri helt fungerende høyttalersystemet, det eneste man kunne forstå, var ordet Stavanger. Færingene om bord, fullstendig avslappede, forklarte at det var der vi skulle lande nå og tilbringe en natt. Og man forsto at man bare måtte ta det som det kom, kanskje til og med glede seg til en norsk tacofredag på et flyplasshotell i Stavanger. Dagen etter gjorde man et nytt forsøk og denne gangen ble det landing, uten at jeg greide å se noen særlig forskjell på været. De fortalte meg at denne gang blåste det «friskt», som det heter så fint i meteorologenes understatement, i riktig retning.