Du kan bla til neste sideBla med piltastene
DebattNationaltheatret

Har Klassekampen glemt hva et teater er?

Julie Rongved Amundsen (Redaktør for Scenekunst.no og teaterkritiker i Klassekampen)
DEN NAKNE SANNHETEN: Tone Mostraum som naken konge i familieforestillingen Nattergalen på Nationaltheaterets amfiscene. Foto: Erika Hebbert/Nationaltheatret

Allerede i januar 2023, etter at daværende kulturminister Anette Trettebergstuen lanserte forslaget om å bygge to nye biscener for Nationaltheatret under bakken på Tullinløkka i tilknytning til det gamle Nasjonalgalleriet og ba Statsbygg utrede mulighetene, mente Klassekampens sjefredaktør Mari Skurdal på lederplass at det ville være «hodeløst» å bygge et nytt «staselig» bygg.

I den senere tid har hun gjentatt motstanden mot byggeprosjektet samtidig som avisens rådende journalistiske inngang til saken har vært å stille spørsmål ved teaterets motiver.

Men både lederartiklene og den journalistiske dekningen mangler vesentlig informasjon om hvorfor Statsbygg har landet på at de mener Tullinløkka-løsningen er det beste alternativet for teateret.

Nationaltheatret, som åpnet i 1899, er i dårlig bygningsmessig stand. Når teateret skal rehabiliteres, skal scenen moderniseres med bedre siktlinjer og en ny dreiescene som skal kunne heves og senkes. Dette innebærer at de to biscenene i det gamle teaterbygget blir borte og må plasseres et annet sted enn på Johanne Dybwads plass.

Kostnadsanslaget for to nye scener under bakken på Tullinløkka, samt rehabilitering av Nasjonalgalleriet og teaterbygningen, er på i underkant av ti milliarder kroner. Flere, inkludert Skurdal og finansminister Trygve Slagsvold Vedum, mener at det er for dyrt, og tar til orde for bare å rehabilitere det gamle teaterhuset.

Med dette overser de, kanskje retorisk bevisst, kjernen i prosjektet og går inn for et teater som vil bli halvparten så stort som det er i dag. Skal vi ha en diskusjon om hva som er best for Nationaltheatret og hva det skal koste, må vi i det minste diskutere ut fra de samme premissene.

Da det først ble tatt til orde for å rehabilitere Nationaltheatret, ble det foreslått å bygge to biscener under bakken i Spikersuppa, men det viste seg å bli vanskelig fordi grunnen der består av leire. Mens dette fremdeles var et aktuelt alternativ, ble det diskutert hvor Nationaltheatret skulle være mens rehabiliteringen foregikk, og det ble gjort et stort arbeid for å finne et sted å plassere en midlertidig scene.

I forrige uke gikk Klassekampen grundig til verks for å undersøke dette arbeidet fordi de åpenbart mener at det fremdeles er en aktuell problemstilling.

«Vi må i det minste diskutere ut fra de samme premissene»

Her velger Klassekampen å skue tilbake flere år. Det er ikke manglende plass til en midlertidig scene som er årsaken til at Statsbygg synes det er en god idé å bygge under bakken på Tullinløkka, men altså at teateret trenger nye biscener.

Det som er bra med Tullinløkka-løsningen, er at det vil være mulig å bygge det nye teaterhuset ferdig før man starter rehabiliteringen av det gamle. Da trenger man ikke en midlertidig scene. I tillegg får man tatt i bruk det gamle Nasjonalgalleriet. Det skal altså ikke bygges nye signalbygg, men tas vare på to gamle, kulturhistorisk verdifulle bygninger. Det er allerede bevilget penger til sikring av det gamle teaterbygget sånn at det vil være mulig å spille der i de 13 årene utbyggingen er beregnet å ta.

Statsbyggs rapport om Tullinløkkaløsningen gir en grundig forklaring på hvilke behov teateret har, og jeg anbefaler å lese den. En av grunnene til at Statsbygg lander på at nytt teaterhus ved Nasjonalgalleriet er et godt alternativ, er at det faktisk dekker alle behovene.

Nå skal rapporten kvalitetssikres av Finansdepartementet, og finansministeren har bedt om at det også utredes et minimumsalternativ. Det er han i sin fulle rett til å gjøre, men det er viktig å forstå hvorfor dette alternativet ikke har vært en del av oppdraget fra Kulturdepartementet i utgangspunktet. Kulturdepartementet har nok ikke sett det som sin oppgave å endre på Nationaltheatrets mandat og innskrenke teatertilbudet.

Det er en ærlig sak om Vedum, Skurdal og de andre som kritiserer Tullinløkkaløsningen, ønsker seg et teater med lavere publikumskapasitet og færre muligheter til kunstnerisk eksperimentering, men da må man ta diskusjonen om det – ikke sammenligne en redusert institusjon med en oppgradert en.