I løpet av våren ble jeg kjent med den frie operagruppa Kamraterna. De presenterte noe jeg kjente til fra historiebøkene, men aldri hadde sett, nemlig operadramaet «Socrate» (1919) av den avantgardistiske moroklumpen Erik Satie. Verket tar utgangspunkt i Sokrates og Platon, og er et modernistisk spill der man ikke vet hva som er alvor og hva som er sprøyt – med sangere som lagde hoggtenner av så mange saltstenger de kunne og en danser som plutselig kom krypende under stolen min.