Det ideologiske klimaskiftet som har funnet sted de siste par generasjonene, kan illustreres med to knipper av årstall: 1968–1979–1989 versus 2001–2008–2016. 1968 symboliserte gjennombruddet for en antiautoritær, kulturradikal liberalisme. 1979 var året da Margaret Thatchers britiske regjering som den første i Europa iverksatte et nyliberalt dereguleringsprogram. 1989 brakte Berlin-murens fall, østblokkens sammenbrudd og derved markedskapitalismens grenseløse ekspansjon. Året markerte ikke bare slutten på etterkrigstiden, men innebar, om vi skal tro den amerikanske statsviteren Francis Fukuyama og hans internasjonale bestselger «The End of History» (1992), det logiske «sluttpunktet i menneskehetens ideologiske utvikling» med universaliseringen av liberalt demokrati og markedskapitalistisk økonomi. Fukuyama hadde satt ord på en utbredt forestilling ved utgangen av det 20. århundre med markedsliberalismens globale triumf, delt av elitens handlingsideologer til venstre som til høyre. «24-hour markets can respond with blinding speed and sometimes ruthlessness,» bemerket USAs president Bill Clinton ved World Economic Forum (1995). Den tyske, sosialdemokratiske forbundskansleren Gerhard Schröder snakket om «globaliseringens stormer» da han annonserte en gjennomgripende reform av Tysklands velferdssystem: Den sosiale markedsøkonomien måtte «moderniseres gjennom de ukontrollerte markedskreftene» (2003). Sjefen for US Federal Reserve Alan Greenspan sa det på sin måte (2007): Det spiller knapt noen rolle hvem som neste år vil bli amerikansk president – «the world is governed by market forces».
Nyliberale ideologer har i årevis boret hull i nasjonalstaters lovgivning. Vil de endelig få has på selve demokratiet?
De globale strateger
Markedsliberalisme
