Barneloven er ikke til for kvinner

Terje Goa (Far)

Jeg ble intervjuet i Klassekampen 20. juni om situasjonen som far etter samlivsbrudd. Jeg har opplevd det nåværende lovverkets svakheter og ønsker endring. Derfor gjør Liv Bjørnhaug Johansens kronikk om endringen i barneloven i Klassekampen 20. september meg oppgitt. Barneloven handler ikke om kvinners interesser, den handler om barns interesser.

Johansen fremstiller flere avgjørelser som i dag ligger under foreldreansvaret, som om det er ting som først ved en endring av loven vil avgjøres i fellesskap. Det som kommer til å legges til foreldrefullmakten ved et likeverdig utgangspunkt, er beslutningsmyndigheten knyttet til fast bosted i dag. Det innebærer flytting med barnet innenlands, hvorvidt det skal gå i barnehage, hvorvidt det skal gå på SFO, og hvorvidt det skal delta på fritidsaktiviteter.

Johansen problematiserer at «Samværsforelderen [kan] nekte den som har hovedomsorgen å flytte». Det blir meningsløst å snakke om hovedomsorgsforelder og samværsforelder ved likestilt foreldreskap. Hele poenget er å slutte å devaluere den ene forelderen, slik kvinnesaksaktivistene har for vane for å gjøre. Begge foreldre vil ha uttalelsesrett i en situasjon som gjelder flytting med barnet, siden det påvirker barnets tid med begge foreldre og øvrig familie, og er en stor endring i barnets liv. Johansen fremstiller det som at likeverdig foreldreskap bare fungerer i en perfekt verden hvor alle er venner, men foreldre samarbeider ikke bedre med ulik beslutningsmyndighet. Hvorfor fremstille en generell utfordring som et problem kun ved løsningen man selv er imot?

«Hele poenget er å slutte å devaluere den ene forelderen, slik kvinnesaksaktivistene har for vane for å gjøre»

Johansen sier at samværshindring, som ofte rammer fedre og barn, ikke forekommer mer enn fedre som ikke stiller opp. Hun henter dette fra høringsinnspillet til Aleneforeldreforeningen (AFFO), en påstand basert på «daglig kontakt med våre medlemmer». AFFO, den eneste foreldreforeningen som i alle år har motarbeidet likeverdig foreldreskap, er ingen troverdig kilde. En eldre rapport fra NOVA viser at fraværende fedre ikke er i nærheten av å være et like omfattende problem som det at mor hindrer samvær eller har flyttet langt unna. Fedre som ikke stiller opp, er uansett ikke noe argument mot å gi fedre som vil stille opp, et likeverdig utgangspunkt som mødre.

Johansen skriver at «om denne loven blir vedtatt, vil den gi voldsutøver kraftige verktøy til å straffe, kontrollere og true den som har prøvd å komme seg vekk». Som om vold er noe utelukkende menn sliter med. Tre store rapporter fra NOVA viser at barn oppgir mor som utøver av grov vold like ofte som far, og utøver av mild vold oftere. Dersom man skulle lytte til Johansen og kvinnebevegelsen, risikerer man dermed at barn oftere ender opp med fast bosted hos voldsutøveren, som så kan flytte uten at den andre forelderen kan motsette seg det.

«‘Vi kan ikke lage et lovverk basert på at menn er voldelige’, er ofte innvendingen fra mannsaktivistene. Men da kan vi ikke lage en lov som flytter makt fra utsatte til overgriperne deres og som gjennom barna binder voldsutsatte fast til voldsutøvere», skriver Johansen. Jeg er usikker på om hun har forstått innvendingen. Barnelovens «foreldrefullmakt» er et generelt utgangspunkt. Det må bygge på hva som er best for barn i normaltilfeller – og det er to foreldre som er til stede for barna, med samme plikter, samme rettigheter og samme beslutningsmyndighet. Unntakssituasjoner må dekkes i egne paragrafer, og de må håndteres når det faktisk er behov for det.

Johansens poeng om at flest kvinner har hovedomsorg og menn er samværsforeldre, er i stor grad en konsekvens av dagens utgangspunkt. I dag må foreldrene avtale lik eller ulik beslutningsmyndighet. Uenighet må avgjøres av retten, som begrenses til å dømme fast bosted hos den ene. Dette bidrar til at en del fedre opplever et press om å akseptere fast bosted hos mor (ifølge en Sintef-rapport om mekling fra 2011), enten på familievernkontoret, eller ved forlik i retten. Det er disse tingene som er årsaken til at flere mødre enn fedre har fast bosted alene – ikke at mødre i mye større grad «tar ansvar».

Å be kvinner tenke seg om før de får barn fordi fedre kan bli vurdert som fullverdige omsorgspersoner i en ny lov, sier mye om Johansen holdning til menn. Det bekrefter at hun oppfatter at dagens lov faktisk setter mødre over fedre etter brudd – og at det også er hennes mål å opprettholde det. Hun skriver at mannen vil få fullmakt, uten at det stilles krav. Det er feil. Det er nedfelt i loven at man har omsorgsplikt. Dette følger av foreldreansvaret.

terjegoa@gmail.com

DebattSverre fehn

Fortid som nåtid

Stig Andersen (Regissør)

Det er ikke ofte en snart 40 år gammel dokumentar trekkes frem i lyset – eller rettere sagt blir mørklagt. Det gjelder Kåre Bulies spalte i Klassekampen 22. oktober om «skolens konge»: den verdenskjente arkitekten Sverre Fehn. NRK-produksjonen med tittelen «Lyset og rommet» ble laget av Bjørn Engvik og undertegnede. I filmen fra 1988 blir vi med tilbake til Marokko, dit Fehn reiste tidlig på 1950-tallet. Landet som gjennom sine enkle og klare bygningsformer inspirerte ham og andre modernister.

Notater fra den gang var avgjørende for å gjengi arkitektens opplevelse – en opplevelse det var viktig å kunne rekapitulere så sannferdig som mulig. Derfor er det kun Sverre Fehn som snakker i filmen. Det er ham vi møter, og det er hans verden vi trer inn i.

Men så karakteriserer Kåre Bulie filmen som «eksotiserende, mytologiserende» og mener at tittelen «Lyset og rommet» «antyder programmets pompøsitet». (Tittelen reflekterer arkitekturens to viktigste begreper, ifølge Fehn.) Videre hevder Bulie at «programmets presentasjon av de innfødte … knapt kunne være mer markant». Oppgaven var aldri å sette Fehn til veggs med den moralske, moteriktige indignasjon Bulie uttrykker, men å la ham ta oss med inn i sin verden. Filmen gir et bilde av en tid og en holdning som kan oppleves som forgangen, men som tidsdokument viktig. Lyset og rommet er den eneste filmen som lar oss møte mennesket Sverre Fehn. Han ble fornøyd med resultatet, og kjente seg igjen.

En av vår tids tåpeligste ideer er å moralisere over historien.

«Hvitskjorten til den ryggvendte helten fra Europa.» Fjernere fra virkeligheten kan det knapt bli. Helt? Den stillfarne, poetiske arkitekten snur seg i graven over et slikt ettermæle. Ordvalget «de innfødte», «primitiv musikk» og «en kultur som står oss så uendelig fjern», er ikke uttrykk for filmskapernes fascinasjon. Det er uttrykk for Fehns fascinasjon, og det var den det var viktig å få frem. Filmen reflekterer datidens vokabular, som vi i dag selvsagt har fjernet oss fra. At Kåre Bulie hører ekko fra filmen når han ser den unge Fehns utstilte Afrika-tegninger på Arkitekthøgskolen, ja da bekrefter filmen hvordan Norges største, internasjonale arkitekt tenkte og var.

Mener Kåre Bulie at filmskaperne skulle satt Sverre Fehn til veggs og styrt arkitektens opplevelser? Er det uakseptabelt og uetisk å la historiske mennesker uttrykke følelser på sine og datidens premisser?

stig@indiefilm.no

DebattRødt

Svar til Bjørbæk

Marie Sneve Martinussen (Leder i Rødt)

Rødt er mot etableringen av amerikanske militærbaser på norsk jord, deltakelse i angrepskrig i andre land og mot norske bidrag til militærøvelsen i Indo-Stillehavet i 2025 og Natos atomvåpenøvelse. Rødts tilslutning til forsvarsforliket innebærer heller ikke støtte til noe av dette. Likevel ramser Synne Bjørbæk opp alle disse sakene i et innlegg i Klassekampen 23. oktober, og skriver at Rødt har «stemt for hele pakka».

Rødt har tvert om stått opp for prinsippene om ingen fremmede militærbaser eller kjernefysiske våpen på norsk jord i fredstid og nei til norsk deltakelse i angrepskrig utenlands og deltakelse i USAs krigshissing overfor Kina. Dette har vi både gjort i Stortingets behandling av disse sakene og i offentligheten. Så har vi også inngått et forsvarsforlik med mål om å styrke den nasjonale forsvarsevnen. Etter Rødts syn er det en forutsetning for at Norge skal være premissleverandør for militær aktivitet i vårt eget land.

Dette er grundig behandlet av partidemokratiet på alle nivåer. Vårt utgangspunkt er nasjonal suverenitet, med gjenoppbygging av Norges nasjonale forsvarsevne for å sikre vår selvstendighet, og internasjonal solidaritet med både palestinerne, ukrainerne og andre lands befolkninger.

Det er også fullstendig feil at partidemokratiets rammer for Rødts Ukraina-støtte er «til internt bruk». Disse rammene har Rødt fulgt opp både i Stortingets behandlinger og i offentligheten.

Rødt støtter Ukrainas selvstendighet og forsvarskamp. Ingenting i avtalen om Ukraina-programmet strider med Rødts vedtak. Så har vi gått mot blant annet donasjonen av norske jagerfly. Ingen land har gitt Ukraina alt de har bedt om. Ingen er heller tjent med at krigen sprer seg til flere land. Derfor vil Rødt heller prioritere luftvern. Slik må det jo være: Vår vedtatte politikk legger føringer for hva Rødt støtter og ikke.

Det ville samtidig vært dypt usolidarisk å gå mot all støtte til Ukraina og landets rettferdige forsvarskamp, selv om vi er uenige med stortingsflertallet på noen områder.