Norges bidrag til FN-systemets arbeid for flyktninger, fordrevne og vertssamfunn har vært en viktig del av vår humanitære strategi, og styrket det internasjonale samarbeidet for å gi beskyttelse til mennesker i nød.

Ordningen med gjenbosetting av flyktninger skal gi beskyttelse til særlig utsatte flyktninger. Dette er mennesker som FN mener verken kan vende tilbake til hjemlandet eller finne beskyttelse i det landet de først har flyktet til. Ved gjenbosetting til Norge blir flyktninger bosatt i en kommune. De får bistand til å delta i det norske samfunnet og finne arbeid.

Nå kan vi lese at regjeringen vil kutte neste års kvote for gjenbosetting av flyktninger fra 1000 til 200 personer. Samtidig leser vi om flyktningleirer som blir bombet i Libanon og at flere syriske flyktninger i Libanon velger å returnere til Syria – et land de har flyktet fra og der de fortsatt frykter forfølgelse.

Norge har siden 1970-tallet deltatt i FNs gjenbosettingsarbeid gjennom en årlig kvote. De siste ti årene har vært de mest omfattende for den norske innsatsen, takket være politisk mobilisering for å øke kvoten som svar på flyktningkrisen i 2015. I perioden fra 2014 til 2023 tok Norge i snitt imot 2500 kvoteflyktninger årlig. Dette gjorde oss til ett av de fem største mottakerlandene i Europa, sammen med Sverige, Storbritannia, Frankrike og Tyskland.

Til sammenligning vil en årlig kvote på 200 flyktninger tilsi at vi hjelper åtte prosent av de siste årenes gjennomsnitt. Og antallet vil kun utgjøre én prosent av Europas samlede gjenbosetting, basert på siste tiårs tall.

En drastisk reduksjon av kvota vil ha store konsekvenser for flyktninger med behov for gjenbosetting. Disse behovene kan illustreres med to eksempler på flyktningsituasjoner som FN og Norge har prioritert de senere årene.

Ett av dem er nevnte Libanon. Norge har i mange år tatt imot hundrevis av syriske flyktninger herfra fra via FNs gjenbosettingssystemet. Over flere år har norske myndigheter observert at situasjonen for flyktninger i Libanon blir vanskeligere og farligere. For flyktninger som er i akutt fare og trenger ekstra rask gjenbosetting har UDI en egen hurtigprosedyre. Allerede i 2023 måtte de gi opp denne i Libanon. Det ga rett og slett ikke mening med et slikt skille i et land der den generelle befolkningen lider under økende fattigdom, arbeidsledighet og konflikt, flyktninger ikke får dekket sine grunnleggende behov som tilgang til mat, husly og ikke minst sikkerhet, må sende sine barn til arbeid, og der vold mot kvinner og barn øker.

«Reduksjonen i Norges kvote gir et urovekkende signal»

Siden 2019 har Norge også brukt gjenbosettingskvoten til å beskytte flyktninger som er utsatt for vold og umenneskelig behandling i Libya. Det er lenge siden norske tjenestemenn har kunnet reise til Libya. Landet er for farlig. Selv FNs internasjonalt ansatte opererer stort sett fra nabolandene.

For mange flyktninger i Libya er det ikke et spørsmål om «hvorvidt» men «hvor ofte» de utsettes for kidnapping, utpressing, voldtekt og tortur av kriminelle grupperinger. Situasjonen i landet anses som så farlig for flyktninger at Norge var med på å etablere en evakueringsmekanisme. I 2023 kunne 150 mennesker reddes ut fordi Norge hadde lovet dem gjenbosetting.

Tallet på mennesker som har behov for gjenbosetting stiger hvert år. I 2023 var over 117 millioner mennesker på flukt. 36,4 millioner av disse har krysset en landegrense og anses som flyktninger. Av disse igjen er det under én prosent som blir gjenbosatt.

FNs høykommissær for flyktninger har satt et ambisiøst mål om å gjenbosette én million flyktninger årlig innen 2030. Allerede i dag mangler det ni av ti plasser for å nå dette målet. Den varslede reduksjonen i Norges kvote gir derfor et urovekkende signal for det globale arbeidet med å dekke det stadig økende behovet for beskyttelse av verdens fordrevne.

Hovedargumentet for å redusere kvoten er at Norge siden 2022 har tatt imot rundt 85.000 fordrevne fra Ukraina. Selv om dette tallet er historisk høyt, har situasjonen samtidig vist at kommunenes kapasitet til å bosette flyktninger er svært fleksibel, og påvirkes av langt mer enn antall ankomster.

Og selv om politikere ofte hevder at kvoten må justeres i henhold til antallet som søker beskyttelse, finnes det ingen tydelig historisk praksis som støtter dette. Tvert imot: Kvoten forble stabil rundt ankomsttoppene i 1993, 2002 og 2009. I 2015 økte kvoten til et historisk nivå, samtidig som asylankomstene nådde nye høyder.

Til syvende og sist er størrelsen på gjenbosettingskvoten for 2025 et spørsmål om politiske prioriteringer. Konklusjonen vil sende et viktig signal om Norges vilje til å støtte det internasjonale samarbeidet for å beskytte verdens mest sårbare fordrevne.