Mobilen min ble stjålet forrige uke. Det skjedde på en måte jeg – hvis jeg ikke først og fremst var rasende og irritert – nesten hadde blitt imponert av i sin reine utspekulerthet. Det var lørdag kveld, og jeg satt i baren på et av mine foretrukne steder og slarva med bartenderen mellom noen munnfuller øl. Jeg var på ingen måte nedsausa, tvert imot – lettere brisen, maks. Så kommer to karer inn – en som virker ganske så edru, og en som sjangler lett, nok til at jeg mistenker han ikke vil få servering. Det er bare én person på jobb (på en lørdag!), så det er ingen til å passe døra. Den første, han edru, bestiller øl og distraherer bartenderen. Han som sjangler litt, står ved siden av meg og ser mot bartenderen. Min antakelse er at han vil bestille øl fra den andre sida av baren. Overraskende tett inntil meg står han, men oppmerksomheten min er annetsteds, jeg tror jeg leser i en avis, og jeg tenker for meg selv at dette bare er en litt snaldret fyr som har glemt konseptet intimsone. Men før han har bestilt noe, er han forsvunnet som dugg på et ølglass. Jeg hører (eller hørte!) til blant idiotene som pleier å betale med mobilen, så idet glasset er tomt, fomler jeg etter den i lomma. «Faen!» tenker jeg, men mistenker ikke tyveri helt ennå. Jeg sjekker området, faktisk omtrent hele baren (den er ikke stor), alle steder jeg har vært, og et par steder jeg ikke har vært. Jeg finner han første karen, som sitter på uteserveringa, og stotrer fram et eller annet med at jeg har mista mobilen. Han ser litt rart på meg, som om han ikke skjønner hva jeg snakker om der han sitter med sin nykjøpte øl. Så går jeg inn igjen og tenker på mannen uten intimsone, hvor tett han plutselig sto skulderen min, altså hvor tett han var på høyre jakkelomme. Jeg går ut igjen. Mannen med den nykjøpte ølen har plutselig gått, han også. Igjen står en nesten hel halvliter.