Klassekampen har i løpet av den siste uken omtalt Navs brudd på EØS-retten vedrørende minstepensjon og minsteytelser, som er konstatert av Trygderetten i kjennelse av 16. september i år. Kommentarene fra politisk ledelse i ansvarlig departement er så oppsiktsvekkende at det er nødvendig med en oppklaring.

I Klassekampen 1. oktober sier statssekretær Ellen Bakken i Arbeids- og inkluderingsdepartementet at staten må vurdere om Trygderettens uttalelser knyttet til hvordan minsteytelsen skal beregnes, kan danne grunnlag for å bringe saken videre til lagmannsretten.

Et søksmål mot Trygderettens kjennelser vil alltid gå ut på at kjennelsen er ugyldig. Spørsmålet er da om det foreligger feil som kan ha virket bestemmende for det resultat Trygderetten er kommet til.

Saken gjelder spørsmålet om minste årlige ytelse for uføretrygd er en «minsteytelse» i den forstand som artikkel 58 i EUs trygdeforordning bruker ordet. Dette reiser to delspørsmål.

Det første er hvilke kriterier som følger av EØS-retten for at en ytelse er en minsteytelse. Dette har Trygderetten innhentet Efta-domstolens syn på og fått et entydig og grundig svar på. Trygderetten fant at dette var nødvendig, uten at det betyr at spørsmålet var rettslig tvilsomt. Verken Efta-domstolen eller Trygderetten gir uttrykk for tvil om dette.

«Det er grunn til å minne om at poenget med en rettsstat er å sikre innbyggernes retts­sikkerhet»

Det andre spørsmålet er om de norske minsteytelsene oppfyller disse kriteriene, det vil si om minste årlige ytelse har til formål å sikre en minsteinntekt. Basert på minstepensjonens historie siden den ble innført i 1969, konkluderer Trygderetten med at minsteytelser fra folketrygden hele tiden har hatt – og fortsatt har – til formål å sikre en minsteinntekt.

Dette er de to spørsmålene som det har vært nødvendig for Trygderetten å ta stilling til, og det er utelukkende dette Trygde­retten bygger sitt resultat på.

Utover dette forkaster Trygderetten anførsler fra begge sider. Verken Efta-domstolen eller Trygderetten gir uttrykk for noen tvil om noe av dette heller.

Trygderetten har også uttalt seg om hvordan ytelsen skal beregnes i andre tilfeller enn det min klients sak gjaldt. Dette gjorde Trygderetten fordi Nav reiste spørsmål om det og inviterte Trygderetten til å ha synspunkter på det. Trygderettens synspunkter på dette har åpenbart ikke vært nødvendige for å ta stilling til denne konkrete ankesaken. Hvis departementet eller direktoratet er uenig i de regneeksemplene Trygderetten har brukt, eller mener at Trygderettens synspunkter på beregningen i andre saker ikke er juridisk holdbare, så kan ikke denne kjennelsen angripes på det grunnlaget. Disse synspunktene er verken nødvendige eller relevante for resultatet Trygderetten er kommet til. Kjennelsen kan derfor ikke bli ugyldig hvis lagmannsretten skulle være uenig. Direktoratet står fritt til å gi sine rundskriv et annet innhold, dersom man er det. Departementet har dessuten lovhjemmel for å gi forskrifter hvis man ser behov for å detaljregulere beregningen av ytelser. Videre kan departementet selvsagt fremme lovforslag i Stortinget hvis man er bekymret for rettstilstanden og i tillegg mener at en forskrift ikke er nok. Dette er den normale måten som en rettsstat i et konstitusjonelt demokrati er ment å fungere på.

Dersom den politiske ledelsen i departementet, som Bakken er en del av, mener at domstolene er en bedre arena for å utkjempe slag om rettstilstanden, enn å bruke den myndighet regjeringen har til å gi forskrifter eller legge fram lovforslag, sier det først og fremst noe om regjeringens syn på statsforfatningen som sådan. Det er i så måte grunn til å minne om at poenget med en rettsstat og domstolskontroll av forvaltningsvedtak først og fremst er å sikre innbyggernes rettssikkerhet, ikke å gi de andre statsmaktene enda en arena å utøve makt på. Hvis Regjeringsadvokaten har fått Bakken og andre i regjeringens ledelse til å tro noe annet, bør regjeringen snarest vurdere å bytte advokat.