Et bitter-ømt Charles Bukowski-sitat intonerer Birger Emanuelsens skjønnlitterære utgivelse av året, «Resten brenner vi», men det er en berømt formulering av en fire hundre år eldre engelsk kollega som forfatteren fører en mer eller mindre skjult dialog med i de 19 tematisk tett sammenvevde og velformede fortellingene sine: John Donnes «No man is an island». Den framtidsoptimistiske 1600-tallspoeten hyllet det universelle fellesskapet, alles avhengighet av alle, på denne vår hardt prøvede klode. Hos Emanuelsen er forholdet mellom den ene og de mange langt mer uavklart – ikke bare tvetydig, men av og til også snudd på hodet: Samfunnet, med sitt uovervinnelige arsenal av skrevne og uskrevne krav og forventninger, knuger og gjør mennesket ufritt, mens øya lokker med tilflukt og frihet. Så, i andre sammenhenger, framstår fellesskapet selv som rømningssikker fangeøy.