Råskapens banalitet
Frederik Svindlands «Jævelunge» er et bilde på desperasjonen i bokbransjen.


Frederik Svindland
Jævelunge
Roman
Cappelen Damm 2024, 304 sider
Da Oliver Lovrenski-manien herjet landet vårt som heftigst i fjor høst, kunne jeg ikke befri meg fra en viss skepsis: Skyldtes ikke også denne besettelsen av unge gutter innblandet i gjengkriminalitet, rus og vold, en slags voyeurisme? Var det ikke noe litt suspekt i hvordan den hvitvinssippende kulturmiddelklassen – og dens litteraturhus og -festivaler – smykket seg med «råskapen» i debutantens liv og verk? Intensjonene kan ha vært de aller beste, men denne insisteringen på hvor viktig «Da vi var yngre» var, lyste også av å være et selvfornøyd klapp på egen skulder: se, litteraturen tar også vår tids elendige på alvor.
Les hele Klassekampen på nett
Få nyhetene som setter dagsorden, analysene som betyr noe og stemmene som teller. Abonner i dag.
Bli abonnent