Kjerstin Aukrust og Pernille Rieker (red.)

Franske tilstander. Forstå det moderne Frankrike

Sakprosa

Universitets­forlaget 2024, 376 sider

Norske medier må med unntak sies å ha interessert seg nokså lite for Frankrike, på tross av at landet er en viktig stormakt og sammen med Tyskland ledende i EU. Det som generelt har påkalt oppmerksomhet i Norge, har gjerne vært terroraksjoner, streiker og politikerskandaler. Men etter at Emmanuel Macron ble president i 2017, har dette bildet endret seg litt. En ting er hans innenrikspolitiske reform­iver, noe annet hans forsøk på dialog med Vladimir Putin og deretter hans åpning for å sende franske soldater til Ukraina. I det siste er det to forhold som har overdøvet alt annet. Det ene er hevingen av den generelle pensjonsalderen fra 62 til 64 år, det andre beslutningen for noen måneder siden om nyvalg til nasjonalforsamlingen, og så sendrektigheten med å utpeke ny statsminister. Alt dette har aktualisert spørsmål som: Hvilken makt har egentlig den franske presidenten? Og: Hvordan forstå, og forklare, den politiske virkeligheten i Frankrike, som for nordmenn fortoner seg nesten kaotisk?

Vi kan glede oss over at to fremragende Frankrike-kjennere, Kjerstin Aukrust og Pernille Rieker, nylig har utgitt en bok som besvarer nettopp disse og andre spørsmål av stor relevans. Den er virkelig kommet til rett tid. I tillegg er alle bidragene boken består av, ikke bare informative og innsiktsfulle, men også velredigerte og godt skrevet. Det har vært en glede å lese den, og jeg anbefaler den sterkt.

De to redaktørene har fått med seg elleve andre forskere med varierende fagbakgrunn og institusjonstilknytning, alle med stor Frankrike-kompetanse på sine respektive områder. Og samtlige bidrag følger stort sett samme mal, med innledende spørsmål, kunnskapsbasert og diskuterende redegjørelse og til slutt en konklusjon, som i de fleste tilfeller egger til videre undersøkelser og debatt. Alle bidragene følges av viktige bibliografier, og boken avsluttes med et tema- og navneregister som gjør den lett å bruke. Redaktørene håper at den har noe å gi enhver med en viss nysgjerrighet, og det har den så absolutt. For dette er nærmest en heldekkende Frankrike-bok.

«Boken er virkelig kommet til rett tid.»

Generelt har forfatterne lagt seg på en konsekvent samfunnskritisk linje. Dette er selvfølgelig helt legitimt. Men noen av bidragsyterne taper derfor også av syne den kompleksiteten de skulle belyse. Alle sosiale svakheter til tross er det for eksempel ubestridelig at Frankrike er en moderne velferdsstat som på flere områder er på høyde med de skandinaviske sosialdemokratiene, som gjennomgående synes å være bokens implisitte ideal. Men heller ikke Norge er perfekt som kjent. Ikke noe land er det. Og det er klart at det byr på for oss helt ukjente utfordringer å styre og holde samlet et land på 68 millioner spredd på flere verdensdeler. Frankrike har dessuten en muslimsk minoritet på nesten fem millioner og samtidig Europas største jødiske befolkning på cirka 650.000.

At landet historisk teller storslagne eneherskere som Ludvig 14. og Napoleon, har gjennomgått tre revolusjoner, har hatt et stort kolonivelde i Afrika, Asia og Midt-Østen og har verdens femte mest utbredte talespråk som blir mer og mer truet av amerikansk-engelskens stadige fremmarsj, alt dette gjør det også så forskjellig fra Norge at det er urimelig å legge alle våre ordninger betingelsesløst til grunn som de eneste rette.

Noe som ellers underspilles, er den meget sterke kritiske offentligheten som alltid har eksistert i Frankrike, og som slett ikke bare har vært en videreføring av idéene fra Voltaire og 1789-revolusjonen. Boken opererer for øvrig med en harmoniserende forståelse av Den franske revolusjon som underslår Terrorveldet og den alt annet enn revolusjonære ettertiden. Den politiske og intellektuelle opposisjonen i Frankrike har heller ikke alltid kommet fra venstre. Et eksempel fra nyere tid: Den konservative sosiologen Raymond Arons kritikk av Frankrikes kolonialisme i en bok fra 1957 var ikke mindre krass enn Jean-Paul Sartres i en berømt tale i 1956 og i senere artikler. Det er ikke riktig at fransk kolonialismekritikk først er av nyere dato. Sartre kritiserte dessuten fransk antisemittisme allerede i 1946.

Flere franske opposisjonelle, for eksempel forfatterne Léon Bloy, Charles Péguy og Georges Bernanos, har ellers hatt en katolsk forankring, slik at bokens entydig negative bilde av katolisismen som reaksjonær blir for ensidig. Generelt synes jeg nok at vi sitter igjen med et i overkant kritisk inntrykk av Frankrike. Jeg er sikker på at alle bidragsyterne også er glade i landet og har hatt noen av sine viktigste intellektuelle erfaringer der, i seminarrom, i forelesningssaler, på biblioteker, i bokhandler og ved kafébord over et glass vin. Men det er få spor av dette i det de skriver. Da annerledes i den ypperlige «How the French Think» av Oxford-professoren Sudhir Hazareesingh (2015). Hans undertittel er etter mitt hjerte: «An Affectionate Portrait of an Intellectual People».