Hva er forbindelsen mellom «meg» og «mitt opphav»? Og kanskje enda viktigere, i en tid som vår, hvor vi på den ene siden synes besatt av å snu hver stein for å finne ut hvorvidt vår tippoldefar la ned kolonialen sin i 1855 eller 1857, og på den andre formes av terapisamfunnets etos om å skape vår egen skjebne: Hvor tungt skal vi vektlegge kjeden av gener som strekker seg helt tilbake til, ja, til hva, Edens hage? Den første encellede organisme? Om vi ser oss selv som enden på den lange rekken av mennesker hvis DNA-rester fortsatt finnes på denne planeten gjennom oss, står vi i fare for å binde oss til skjebnebestemt ufrihet, mens en total avvisning bryter båndet med historien og sender oss ut i rotløshet.