Du kan bla til neste sideBla med piltastene

NFFO-styret er lydhørt

Aage Storm Borchgrevink (styreleder), Hanan Abdelrahman, Mah-Rukh Ali, Ingeborg Eliassen, Asbjørn Jaklin, Juliane Strøm Killengreen, Ingerid Straume, Linn T. Sunne, Geir Uvsløkk og Espen Ytreberg (Styret i NFFO)

Fredag 20. september hadde Klassekampen en stor sak om Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening der flere, til dels voldsomme, anklager ble rettet mot generalsekretær Arne Vestbø og styret. I etterkant har det også kommet innspill fra medlemmer som naturlig nok bekymrer seg for foreningen. Som foreningsstyre er også vi svært oppmerksomme på de temaene som tas opp.

Saken hviler på intervjuer med fem kritikere som til sammen skaper et inntrykk av NFFO som en organisasjon i demokratisk forfall. Artikkelen gjengir flere svært sterke påstander, og generalsekretæren gjøres til skyteskive.

De mest alvorlige påstandene dreier seg om arbeidsmiljøet i administrasjonen. Dette er ikke nye eller ukjente forhold, men noe som daterer seg tilbake i tid. Som det også kommer fram i saken, har generalsekretæren, som administrasjonens øverste leder, iverksatt en rekke tiltak for å kartlegge og bedre arbeidsmiljøet. Det er åpenbart at organisasjonen har betydelige personalutfordringer, og tiltakene er tegn på at forholdene tas alvorlig. Styret, som har det overordnede ansvaret for alle de ansattes arbeidsmiljø, kan naturligvis ikke offentlig kommentere forhold som gjelder nåværende eller tidligere ansatte. De sterke anklagene framsatt i pressen kan dermed bidra til å forme et ubalansert bilde som er svært vanskelig å avkrefte. Men dette betyr ikke at vi ikke jobber med sakene.

«Vi er innstilt på å følge opp»

Et annet, sentralt moment dreier seg om nedleggelsen av fem styreoppnevnte utvalg som fungerte mer eller mindre godt i sin tidligere form. Prosessen i den forbindelse var ikke heldig, slik det også kommer fram i oppslaget, noe som dessverre har ført til en del spekulasjoner. Men nedleggelsen av utvalgene ble faktisk enstemmig vedtatt av styret. I etterkant har det likevel blitt tydelig at foreningen trenger utvalg. I sitt siste møte vedtok derfor styret å arbeide for å gjenopprette strukturen med faste utvalg.

Det mest alvorlige spørsmålet er likevel om disse ulike forholdene utgjør en tendens. Er det snakk om et mønster, der NFFO blir en mindre demokratisk og åpen forening? Noe slikt er på ingen måte vår intensjon som styre. Men spørsmålet bør ikke tas lett på, og vi er innstilt på å følge opp slike bekymringer og demokratiske prosesser i tiden som kommer.

Flere av endringene som har vært gjort i organisasjonen skyldes ytre forhold, som EU-direktivet om kollektiv rettighetsforvaltning, som påla å endre fordelingsnøkler for kollektive vederlagsmidler i retning av mer individualiserte ordninger. Forlagenes økonomiske situasjon, der produksjonen av læremidler og de faglitterære redaksjonene reduseres dramatisk, påvirker også foreningens arbeid. En tredje ekstern utfordring er kunstig intelligens, som i første omgang rammer oversettere særlig hardt.

Vi ser at mengden av organisatoriske endringer som har vært gjennomført på relativt kort tid, har vært en belastning. Styret står sammen med, og støtter, vår svært dyktige generalsekretær i arbeidet som må gjøres. Samtidig er vi lydhøre for synspunktene som både ansatte og medlemmer i Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening har, på utfordringene vi står overfor, og takker for flere gode innspill i Klassekampens spalter.

DebattNav

Advarsel: Ikke bli gift!

Ida Helene Finnanger (Sosial-, arbeid- og trygderettsgruppen i Jussbuss)

Hvis du mottar uføretrygd med minstesats, reduseres trygden 24.806 kroner årlig dersom du bor sammen med en partner eller ektefelle. Reglene tar ikke hensyn til hva partneren faktisk tjener eller kan bidra med i husholdningen. Jussbuss har erfart at dette rammer de økonomisk svakeste i trygdesystemet. Ikke bare oppleves det som urettferdig, men vi mener også at det undergraver hensikten med minstesatsene.

Regelverket baserer seg på hensynet til at det er billigere å bo sammen enn alene. Dette forutsetter imidlertid at begge kan bidra til husholdningen. Reglene tar ikke høyde for at noen partnere ikke har inntekt, og etterlater ikke rom for skjønn.

Minstesatsreglene treffer sårbare grupper. Særlig interessant er det når det offentlige begrenser partnerens muligheter til å bidra økonomisk. La oss ta en tidligere klient hos Jussbuss som eksempel: Klienten fikk redusert sin uføretrygd da han ble samboer med en utenlandsk student som kun har tillatelse fra UDI til å jobbe 20 timer i uka. Her setter UDI en ramme som begrenser hennes mulighet til å bidra økonomisk. Da oppleves det som urimelig at mannens uføretrygd begrenses.

Et annet aspekt ved utregningsmodellen, er hvilke mennesker som rammes – det er nettopp de som mottar minstesats. For disse er 24.806 kroner sårt trengt. Kuttet etterlater et inntrykk av at trygdesystemet påvirker hvem det lønner seg å bo sammen med.

Andre velferdsytelser, som bostøtte og sosialhjelp, ser på husholdningens samlede økonomi sammen med flere andre faktorer, og justerer støtten deretter. Da får man en mer nyansert og rettferdig vurdering, som står i motsetning til de rigide minstesatsreglene for uføretrygd.

Det bør benyttes en mer rettferdig modell for minstesatser til samboere, der hele husholdningens økonomi tas i betraktning. Det må gjøres en skjønnsmessig vurdering før man foretar et så betydelig kutt i trygden.

i.h.finnanger@student.jus.uio.no

DebattAtomvåpen

Forbud har aldri vært viktigere

Maja Fjellvær Thompson (Daglig leder hos Leger mot Atomvåpen), Philippe Bedos (Politisk rådgiver hos Nei til Atomvåpen), Daniel Gudbrandsen (ICAN Norge koordinator) og Charlie Dougherty (Daglig leder hos Norges fredsråd)

I dag markeres den internasjonale dagen for avskaffelse av atomvåpen. En kamp som kan virke vanskeligere nå enn på lenge, men som dermed heller aldri vært viktigere. Estimater viser at atomvåpenstatene til sammen besitter 12.347 atomstridshoder. Nye forpliktende enigheter om gjensidig nedrustning virker langt unna. Dette kan ikke bety at vi skal gi opp, heller tvert imot.

Atomvåpen er massedrapsvåpen og et uttrykk for sterk fiendtlighet, kimen til konflikt. Det som kan gjøre oss tryggere, er interessefellesskap og tillitsbyggende prosesser. Atomvåpen har en kraft som ikke rasjonelt kan forstås. Det eneste rasjonelle er avskaffelse. Som Raymond Johansen sa tidligere denne måneden, en «verdensorden som baserer seg på fem anerkjente og ansvarlige atommakter, er historie».

I en tid der vesten søker en strategi for å forsvare seg selv, må myten om at atomvåpen gir sikkerhetsgarantier, gravlegges. Det er ikke rasjonelt at USA skal starte en altutslettende atomkrig mot Russland for å forsvare Finnmark eller Litauen. Dersom USAs atomvåpenparaply faktisk beskyttet Norge, hadde det vel vært unødvendig å bruke 1600 milliarder på konvensjonelt forsvar. Å fortsette den kjernefysiske opprustningen bidrar bare til økt sjanse for at de blir brukt igjen med katastrofale konsekvenser.

Å avskaffe atomvåpen var et av FNs første mål. Da atomvåpenforbudet ble vedtatt i 2017, tok FN et betydelig steg mot å nå det målet. Espen Barth Eide har sagt at Norge anerkjenner avtalen som viktig. Det er et steg i riktig retning, men Norge er en bremsekloss så lenge vi ikke slutter oss til forbudet. Tiden vi lever i krever mer av oss. Vi kan ikke la manglende handling fra land vi ellers gjerne fraber oss sammenligning med, stoppe oss fra å være tydelig om at atomvåpen er uakseptabelt.

Det er hevet over enhver tvil at atomvåpen gjør verden farligere. Å snakke om det har sjeldent vært viktigere.