Kompromisset har tradisjonelt hverken i politisk teori eller praksis hatt en særlig påaktet status. Det å inngå et kompromiss har gjerne blitt oppfattet som det å kompromisse: gå på akkord med sine prinsipper. Ifølge Georg Simmel, en av sosiologiens klassikere, er derimot kompromisset «en av menneskehetens største oppfinnelser». Simmel var for viss på kampens uunngåelige tilstedeværelse i samfunnslivet til å ville vurdere kompromisset ut fra den endelige forsoning. Kompromisset forutsetter en gjensidighet mellom de berørte parter i den forstand at en anerkjenner en viss gyldighet ved de(n) andres posisjon, uten å oppgi sin egen: «Kompromisset gjennom alternativ – det å bytte er et spesialtilfelle av det samme – betyr den prinsipielle, om enn bare delvis realiserte, mulighet til å unngå kampen eller å sette en slutt for den.»
Sosialdemokratiet har tradisjonelt vært preget av en ideologisk kompromisskultur uten helt å ville vedkjenne seg den, enn si: gi den et prinsipielt ideologisk forsvar. Jeg utdyper mitt poeng via to eksempler på strategisk bruk av reformkompromisset.
Når var det egentlig at det norske sosialdemokratiet tok et endelig farvel med sine kjerneverdier?