I en artikkel i Klassekampen den 7. september la jeg fram seks teser om Norge og EU. Min ambisjon var å forankre norsk EU-debatt sterkere i dagens politiske virkelighet og rive den løs fra en virkelighet som er mange tiår gammel.
I Klassekampen 13. september har leder i Nei til EU Einar Frogner et tilsvar. Han tar opp min tese nr. 6 som lyder: Den neste folkeavstemningen om EU blir i praksis et valg mellom EU-medlemskap og EØS-avtale. Frogner er uenig og antyder at Norge kan knytte seg til EU gjennom en handelsavtale av den type Sveits har. Han føyer så til: «Det alltid er mulig å inngå avtaler hvis begge parter ser seg tjent med det.»
Jeg vil gå lenger og hevde: Det er bare mulig å inngå avtaler hvis begge parter ser seg tjent med det. Da blir det store spørsmålet: Ser begge parter, altså Norge og de 27 EU-landene, seg tjent med å erstatte dagens EØS-avtale med en handelsavtale av den type Sveits har?
(La meg raskt føye til i parentes: Handelsavtalen Sveits har med EU, er ikke én avtale, men mer enn hundre omfattende avtaler. De pålegger Sveits svært mange av de samme forpliktelser som EØS-avtalen pålegger Norge.)
EU-landene er ikke interessert i å erstatte EØS-avtalen med en handelsavtale. Det er ikke av uvilje, men simpelthen fordi erfaringene med Sveits viser at det er for komplisert og for ressurskrevende å forhandle fram og ajourføre handelsavtaler som så skal godkjennes av 27 EU-land. EØS-avtalen er enkel å administrere for EU.
Hva med norske myndigheter? Har de interesse av å erstatte EØS-avtalen med en handelsavtale av den type Sveits har?
En norsk regjering vil neppe være interessert i å erstatte dagens EØS-avtale med en handelsavtale. Det ville ikke bare bety at vi fikk en uhåndterbar avtale, det ville også bety slutten på de mer enn 100 avtalene Norge har med EU der EØS-avtalen er plattformen for norsk deltakelse i EU-samarbeid (som EUs forskningssamarbeid, EU-programmer for elevutveksling, EUs forskningssamarbeidet, EUs miljøsamarbeidet, m.m.).
«Det er bare mulig å inngå avtaler hvis begge parter ser seg tjent med det»
En oppsigelse av EØS-avtalen ville altså innebære en drastisk reduksjon i norsk samarbeid med andre europeiske land, inklusive de nordiske. Det er vanskelig å forestille seg en norsk regjering som ønsker det. Dessuten vet enhver regjering at en handelsavtale med EU ikke bare vil gjenspeile en liste over norske ønsker. De 27 EU-landene vil også sende inn sine krav til forhandlingene. Det er for eksempel sannsynlig at Nederland og Danmark vil melde inn krav om fri tilgang til landbruksvarer i Norge.
Når verken EU-landene eller norske myndigheter ser seg tjent med å erstatte EØS-avtalen med en handelsavtale, blir det meningsløst å presentere handelsavtale som et alternativ til EØS-avtale og EU-medlemskap slik Einar Frogner gjør. Det blir mest en lek med ord.
Hva med utviklingen framover? Kan en handelsavtale løse de utfordringene som reiser seg for Norge i årene som kommer?
Vi opplever krig i Ukraina og dermed en helt ny situasjon for europeisk sikkerhet. Det har fått følger for EU. Utvikling av et EU-samarbeid om forsvar og sikkerhet har akselerert. Vi kan gå mot etablering av en sterk europeisk pilar i Nato, bygd omkring EU. Kommisjonens president har således varslet at hun ønsker seg en egen kommissær for forsvar og sikkerhet.
Regjeringens EØS-utvalg (Eldring-utvalget) anbefalte i april i år at Norge «bør foreta et taktskifte i vårt samarbeid med EU for å trygge vår sikkerhet gjennom ytterligere å forsterke båndene til våre europeiske allierte og naboer». Fem uker senere undertegnet forsvarsminister Bjørn Arild Gram (Sp) en avtale om sikkerhets- og forsvarssamarbeid mellom Norge og EU.
Norge deltar i dag, med EØS som plattform, i en rekke ulike EU-samarbeid. Det er vi tjent med, men det innebærer samtidig at Norge fraskriver seg retten til å være med på å forme politikken på disse områdene. Dette har gått med et skrik når det gjelder EUs energipolitikk. Men det er nesten utenkelig at Norge kan delta i et europeisk sikkerhets- og forsvarssamarbeid uten å være med når politikken bestemmes.
Dersom utviklingen av et europeisk samarbeid om sikkerhet og forsvar akselereres, vil det nok utløse en ny norsk EU-strid, og antakelig også en tredje folkeavstemning om EU-medlemskap. Da må norske velgere ta stilling til om de ønsker EU-medlemskap eller om de vil fortsette med dagens EØS-avtale.
