Tindersticks har fulgt sin egen muse gjennom tre tiår med livsbejaende melankoli.
Aslaug Olette Klausen
STUART STAPLES: Frontmann i Tindersticks, og ikke en del av The Staple Singers. Foto: Bogdan Frymorgen
Tindersticks
Soft Tissue
Album
Lucky Dog/City Slang/ Playground
Det er heter seg at dersom du beholder samme stil lenge nok, vil du med tida bli hentet inn av motebildet, igjen. Nå har Tindersticks aldri vært noe motefenomen, men godt over 30 år inn i karrieren, på sitt 14. album, er Nottingham-bandet nær sagt forbausende tidsriktige, igjen.
Ikke at de har stått stille - det har vært mengder av eklektisk eksperimentering innenfor rammene av sexy-sjelfull alt-rock. Men sjelden mer enn at bandet – og ikke minst stemmen til frontmann Stuart Staples – har vært kjærkomment gjenkjennelig. Så som på den distraherende gode forrigeskiva «Distractions» (2021).
Om den kunne sies å fange inn pandemiperiodens utflytende tidsforståelse, har bandet nå samlet seg om sitt opprinnelige kjerneuttrykk. Til forveksling, i rammefortelling om ikke nødvendigvis instrumentelt, ganske likt hva de gjorde på «No Treasure But Hope» (2019).
«Magien ligger i forholdet til fortellerkunst»
På nye «Soft Tissue» konsentrerer Tindersticks seg om mellommenneskelige relasjoner. Arrangementene er soul-myke, mens vokalen er ørekjælende og karakteristisk mumle-hviskende om forgangen optimisme og desillusjonert romantikk. Når Staples i åpningslåta «New World» gjentar, som en besvergelse eller leveregel: I won't let my love become my weakness er dette merkbart.
Ikke bare er utsagnet en veileder inn til resten av «Soft Tissue», det er en inngang til nesten samtlige forutgående utgivelser – inkludert mange av Staples’ arbeider som filmkomponist, især for den franske regissøren Claire Denis, men også bandets egen kollasj-film «Minute Bodies: The Intimate World of F. Percy Smith» (2016). Magien ligger i forholdet til fortellerkunst.
«Soft Tissue» er ikke et konseptalbum i tradisjonell forstand. Men det peker mot noe utenfor og større enn seg selv. Kall det gjerne levd liv, eller fortellingene vi mennesker forteller om oss selv: om romansene vi vil ha, eller de emosjonelle blåmerkene forhold kan gi. Om fremmedgjøring, fra oss selv og andre. Møter så brutale at de kjennes på kroppen, som knyttneveslag rett inn i bløtvevet. Eller sagt med Staples ord: My love is in flames and I'm always a stranger.
Historiene er kanskje sørgmodige, men det er med en viss sorgmunterhet, så som i «Nancy», hvor overskridelse av tabbekvoten formidles med bossanova-takt og et flir. Blåserekka som innleder «New World» har noe av den samme oppkvikkende funksjonen, mens «Turned My Back» minner om Pulp i sin funky, frekke melodilinjeføring – til en tekst der det påstås, en anelse sarkastisk, at det er frihet i å gå på måfå alene.
Livsvisdommen en kan hente ut av «Soft Tissue» handler om å søke nærhet, om å puste liv i nærheten, i det som er selve livet. Eller som det minnes om i depressivt livsbejaende «The Secret of Breathing»: hold fast i moments of joy.
Grubler: Alle skryter av Nilüfer Yanya, men tvilen gir seg ikke. Foto: Molly Daniel
En sval, dyp stemme pendler mellom bristepunkt og runde kanter mens den repeterer like I say, like I say, like I say, etterfulgt av I run away over et grungete gitarriff. Det er låta med likt-klingende tittel, og første singelslipp av Nilüfer Yanyas nye album «My Method Actor», hennes tredje i rekka.
Dagen har vært overskyet, men hun har rukket både sangtime og joggetur før hun skal snakke med Klassekampen. Nå sitter hun i leiligheten sin i London, byen der hun med irsk, tyrkisk og barbadisk herkomst har bodd hele sitt liv, og tenker høyt om hvorfor i all verden hun ble artist.
– Det var aldri noen som fortalte meg at jeg kunne synge. Jeg fikk aldri høre at jeg hadde fin stemme, forteller Yanya.
Oppvokst med kunstnerforeldre ble det likevel tidlig klart for henne at hun skulle lage musikk. Det var bare ingen som så for seg at det bodde en vokal i den stillfarne jenta.
– At jeg måtte lære meg å bruke den stemmen jeg har på den måten, har nok vært til min fordel. Jeg klarer ikke synge som noen andre, og da blir det liksom bare min egen greie, forklarer hun.
Du ser kanskje for deg kunstnerforeldre som frilynte raddiser, som fosser over av kreativitet og følelser, sier hun, men påpeker at hun hadde det relativt strengt. Etter skoletid var det ofte pianotimer og medfølgende øvinger, pugging av pianolekser og eksamener rundt hvert hjørne som skulle kontrollere det sistnevnte.
Ønsket om å komponere egen musikk vokste i jenta, men da ville hun komme mye tettere på strengene først. Yanya gikk i gang med å lære seg gitar på egen hånd da hun var elleve år.
– Tilknytningen til gitaren ble mye mer personlig fordi jeg ikke hadde noe å bevise for andre enn meg selv. Alt annet var så tett observert av andre. Dette var lek, forteller hun.
– På samme tid visste jeg veldig godt hva jeg ville bruke leken til, legger Yanya til, som på den tida hadde fått øynene opp for band som The Strokes og The Cure.
– Hele indie-scenen ble en besettelse for meg. Jeg hørte på musikken hele tida, forteller hun storøyd.
I begynnelsen forsøkte Yanya å få ulike venner til å framføre sangene hun hadde skrevet, men det hørtes bare ikke riktig ut.
– Noen måtte synge dem, og det måtte nesten bli meg, ler hun hjertelig.
Gå «Method»?
Tjueni år, har hun fire ep-er og snart tre album i sekken. «My Method Actor» er skrevet sammen med mangeårig samarbeidspartner, Wilma Archer, og ble til i løpet av i fjor. Det var kaostilstander rett før deadline, bedyrer Yanya, men får fortsatt prosessen til å høres stringent og planmessig ut.
– Vi møttes først ukentlig og diskuterte, og senere hver dag. Det kunne bli ganske anspent til tider, men vi har stor respekt for hverandres ideer, sier hun om samarbeider med Archer.
To respektive forestillingsverdener vokste sammen til en, ble til et album som hun mener er mer åpner sonisk sett enn hva hun har gjort før. Beskrivelsen er kanskje vag, men passer bedre enn å si det har roet seg ned siden forrigeskivas frenetiske tempo. Pandemi-plata «Painless» var tross alt tynget av sorg, denne utgivelsen er mer optimistisk.
Tekstmaterialet har vært gjenstand for et mer nitidig fokus enn før, et givende arbeid, selv om de pirket hverandre halvt i hjel innenfor en for trang tidsramme.
– Det er en vanskelig del av det, men det er mye bedre enn at noen forteller deg hva du skal gjøre.
Med album nummer tre er det tid for å reflektere over tilværelsen som musiker og artist, forteller Yanya kryptisk om hvordan skiva fikk sitt navn.
«Method acting», eller bare «Method», beskriver teknikker der skuespillere forsøker å smelte sammen med rollen de øver til. Ved å – på grensen til det kontroversielle – være mest mulig «i rolle» i hverdagen, vil skuespilleren forstå karakterens indre liv bedre. På samme måte oppstår det vanskeligheter når musikkartister skal trekke skillevegger ned mellom artistlivet og livet, sier hun.
– Hvorfor er det som å gå Method?
– Du å lære replikkene dine, lære rollene dine, være klar til å opptre, og så har du presserende indre spørsmål om når du egentlig befinner deg på scenen og når er du «av»? Er du samme person?
Ikke bare artist
Mer enn en nøytral betraktning er det noe Yanya vil opponere mot.
– Da jeg var yngre forventet jeg at artistrollen skulle gi meg alt jeg så etter. Nå innser jeg at det er så mye mer av meg utenom det: ting som mangler i livet som jeg må ta meg av, mediterer Yanya.
De var kanskje strengere enn andre, kunstnerforeldre, men de utstyrte henne med realistiske forventninger til å forvalte et kunstnerskap.
– Det er krever offer hele tida, mellom jobb og familieliv og venner, penger og ting du faktisk vil lage, forteller hun.
– Å være artist er en veldig vag greie, uansett. Det handler om å gjøre ærlige observasjoner av seg selv og andre. Egentlig handler det bare om å være en person. Det kommer aldri til å være nok å være kunstner, sier hun.
Det har også en moralsk slagside.
– Stopper du noen gang? Bruker du alt som en erfaring å legge inn i arbeidet ditt?
Yanya har tidligere delt åpenhjertig om «imposter syndrome», bedragersyndromet på norsk: opplevelsen av å ikke egentlig være så kompetent som andre tror man er. Når hun trekker så direkte på egne følelser og opplevelser i låtskrivingen, tvinges hun ikke bare til å ta stilling til om det er riktig, men også om det er nyttig.
– Jeg må alltid stille spørsmålet om hvem jeg er, hva poenget er, og hvor vidt dette er til nytte for noen.
Svaret ligger ikke framfor henne, men hun har planer om å lete, en plate av gangen. Det innebærer å invitere nye ting inn i livet.
«Da jeg var yngre forventet jeg at artistrollen skulle gi meg alt jeg så etter»
– Du kan ikke ha bare én jobb, fordi da blir det en faktisk jobb. Ekte kunst og kreativitet handler om å prøve andre ting, ha ting å reagere på.
… Så handler det kanskje til syvende og sist om den musikalske outputen, om man går helt method eller ei.
Aldri stjerne?
Rising star-merkelappen blekner fort i trykket når man nærmer seg trettiårene og gir ut plate nummer tre. Det stopper henne ikke fra å sette seg i nok en altfor trang turnébuss om noen uker.
– Man må slå seg til ro med at man kanskje aldri blir en stjerne, at livet aldri kommer til å endre seg dramatisk, men at man fortsetter reisen, sier hun.
Foruten det med ærlighet, nevner hun trang til å kommunisere som en grunnleggende pådriver for karrieren hennes. Det merker hun aller best når hun gjør konserter. Noe av det mest givende de siste årene har vært å gjøre konserter i Tyrkia, der faren kommer fra.
– Indiescenen er kjempestor der, og publikummet er så varmt. Man kan si at jeg prøver å omfavne mine tyrkiske røtter, men det er mer som om de omfavner meg.
Det er likevel langt færre europeiske stopp på den kommende turneen, og hun mistenker det kan skyldes både brexit og dyrtid. Det er ikke bare å omfavne interkulturelle forbindelser i Storbritannia for tida.
– Det verste er olivenolje-prisene for tida, spøker hun om situasjonen der hjemme.
– Dessuten marsjerer rasister i gatene?
– UK har det ikke bra, svarer hun.
– Samtidig har det vært fint å se de massive reaksjonene det har fått, at folk har gått sammen for å si ifra om at dette ikke er greit. Det er også en verdi i å ikke feie støvet under teppet, sier hun.
Og tepper i britisk forstand løper ofte vegg-til-vegg, tvunget til gulvet med lim og listverk, som gjør ordene hennes mer til ettertanke.
– Så mye rasisme er innebygd i britisk kultur med kolonihistorien, det er ganske messed up. Men det er bra at det kommer et øyeblikks ærlighet om det, sier Yanya.
Selv finnes hun ikke konfronterende, innrømmer hun. Bak gitarhyl og raske, gneldrende riff gjemmer det seg fortsatt en introvert og blyg person.
– Jeg har ikke så mye energi til overs for menneskemengder. Samtidig er det ikke helt ærlig fordi jeg alltid har så inderlig lyst til å kommunisere med folk. Hva er det jeg gjemmer meg fra?
Personen og artisten er vanskeligere å skille ad enn først antatt. Kanskje vil det alltid være litt method.
Nilüfer Yanya blir en stadig mer moden pop-eksperimentalist.
Aslaug Olette Klausen
Nilüfer Yanya
My Method Actor
Album
Ninja Tune/Playground
På tredjeplata «My Method Actor» spør britiske Nilüfer Yanya om hvem vi er når vi ser oss selv, og hvem vi blir i møte med de andres blikk. Og hun gjør det med en faretruende freidig åpningsreplikk i låta «Keep on Dancing»: What you looking for? Shut up and raise your glass if you’re not sure.
Yanya, oppvokst i den velstående London-bydelen Chelsea, med røtter i Tyrkia, Irland og Barbados, har siden debuten «Miss Universe» (2019) perfeksjonert en særegen, lettlikelig kombinasjon av soul-folk og alt-rock. Vokalen står for førstnevnte, mens gitaren er omdreiningspunkt for forfinede rockerytmer.
I likhet med på «Painless» (2022), har hun på «My Method Actor» kun samarbeidet med produsenten Wilma Archer. Resultatet er konsentrert, men åpent. Oppbygningen er tradisjonell i låtstruktur og formspråk, men mer modent eksperimentelt enn på de to forutgående utgivelsene. Selv om det i retrospektive referanser kan oppsummeres som noe som minner om Damien Rice møter TLC og en ung PJ Harvey, som så tolkes av Sade, låter det distinkt av nåtid – være seg den sosialmediale tematikken, eller i hennes selvbevisste forholdet til publikum.
I motsetning til hos – foreløpig – enda større stjerner synes noe av metoden å være en slags beskjedenhet. En ydmyk holdning, rett og slett. Lytterens oppmerksomhet skal ikke tas for gitt, men er noe man gjør seg fortjent til.
Oppmerksom lytting er også vel fortjent. Nilüfer Yanya viser hvorfor hun er et av indiemusikken heteste navn, helt fra åpningssporets freidige takter til det hele ender med en sjarmerende, lavmælt og flaksende omfavnelse i balladen «Wingspan».
«Method Actor», låta albumet henter tittel fra, har uro i seg. Det er uklart om det er publikum eller en yngre utgave av seg selv hun adresserer når hun synger over grungegitarer: Gavе you everything, it’s gone / Gonna bleed out, hit thе ceiling / I gave you everything you needed. Og sannsynligvis er det ikke så viktig å avklare, heller. For Yanya treffer uansett den såkalte nerven som opprettholder spenning mellom mottaker og avsender, tiltrekkende nok.