Du kan bla til neste sideBla med piltastene
Kulturtirsdag

Der intet glemmes

Barn av småstedene preger bokhøsten. I spissen står numedølen Kyrre Andreassen – med sin bekmørke kraftpakke av en bygderoman.

Kåre Bulie
Frodig: Det hadde vært artig å høre hva numedøler har å si om Kyrre Andreassens satiriske karakteristikker av dem. Foto: Vilma Taubo

Sjelden blir jeg så oppstemt av en ny norsk roman at jeg sender tekstmeldinger med sitater til venner, men allerede på side 22 i Kyrre Andreassens sårt titulerte «Ikke mennesker jeg kan regne med» grep jeg etter telefonen. En kamerat oppvokst på et lite sted mottok denne, for eksempel: «Og jeg deiga meg rundt, sto med olabuksa langt oppi rumpa og kommanderte Bjørg i ferskvaren til å ta en hekto til av potetsalaten, den uten purre, eller jeg klagde på fettslintrene i roastbiffen.»

Tobarnsmoren Linda Hansen, romanens forteller og hovedperson, holder fortsatt til i barndommens numedalstrakter. Etter tyve års samliv er hun blitt «avskilta» av ungdomskjæresten, den ustanselig pirog-gumlende Toyota-selgeren Svein.

Som med fettslintrene i Bjørgs roastbiff akter Linda på ingen måte å la det faktum at Svein har krenket henne ved å falle i armene til den lokale «Idol»-deltakeren Veronika Hagen, forbigå i stillhet: Hun er rasende og hevngjerrig, og den 398 sider lange monologen hennes er resultatet av et sinne som på samme tid er livsødeleggende og forrykende produktivt.

Setningen jeg siterte, er et frodig stykke sosiologi – valget av verbet deige, navnet Bjørg og matvarer som roastbiff og potetsalat – og betegnende for Andreassens slagferdige prosa. En effektfull brikke i det fargesprakende bygdeportrettet romanen utgjør, er den dessuten.

Bokhøsten 2024 har vært iøynefallende preget av småstedsbarn: Andreassen bor i Drammen, som i Lindas hode later til å være del av alt det tvilsomme hun kaller «nedafor», men er opprinnelig fra dalføret han skildrer. Maria Lavik, nok en forfatter som har forlatt sin barndoms bygd, har nylig utgitt sakprosaboken «Odelsskam». I den ser hun tilbake på gårdslivet i Eksingedalen på Vestlandet fra voksentilværelsen som journalist i hovedstaden.

Også Are Kalvø, nok et barn av landets utkant – av Stranda på Sunnmøre – som for lengst er blitt Oslo-borger, har undersøkt forholdet mellom lite og stort: I scene- og sakprosa-prosjektet «Berre bønder lengtar heim» har han i sammenligningens tjeneste satt seg fore å bo så vel i Utsira, Norges minste kommune, som i London. Bokens baksidetekst spissformulerer Kalvøs ærend: «Kva er best – by eller land?»

Det ville overraske meg dersom ikke de aller fleste som har lest Andreassens roman, vil peke på førstnevnte svar og tenke at også Linda heller enn å henge i Sveins verksted burde ha fulgt drømmen sin om å studere i byen – jus i Bergen. Det bygdelivet hun skildrer, er skrekkinngytende. Hun slår selv fast at hun aldri glemmer. Alt hun forteller i tillegg, tyder på at når det gjelder akkurat dette poenget, er den for øvrig lite tillitvekkende hovedpersonen til å stole på.

Elefanthukommelsen later til å kjennetegne de fleste av de stadig færre hun omgås: I Lindas verden kontrollerer folk sine medmennesker ved alltid å være parat til å utnytte den potensielt kompromitterende kunnskapen de har opparbeidet seg om naboene gjennom mange års samliv på begrenset areal. Fortiden forfølger enhver: Til alt som aldri får hvile, hører økenavn som Halvliteren, Pedo-ungen, Tore Gris og Teten (Lindas eget, en kommentar til hennes tidlige bragder i skiløypa og, trolig, hennes glupske appetitt på å dominere).

«Bygdelivet hun skildrer, er skrekkinngytende»

«Ikke mennesker jeg kan regne med» må, ved siden av en ukonvensjonell kvinnetegning og en bok om et skakkjørt parforhold, regnes som en kommuneroman: Hverdagen på rådmannens kontor, Lindas arbeidsplass, er praktfullt fremstilt. Sekretæren antyder at det er henne vel så mye som rådmannen som har styrt den.

Til romanens ytterligere gode sider hører imidlertid at fortelleren er så upålitelig at det teksten gjennom er vanskelig å gjøre seg opp noen endelig mening om hva som egentlig har skjedd på og rundt rådmannskontoret. Mange kommer til orde i Andreassens roman, men fordi alle utsagnene er fortolket og viderebrakt av Linda, en kvinne rik på agendaer og uvenner, forblir persongalleriet fruktbart uavklart.

Denne usikkerheten gjelder først og fremst den dypt fascinerende Linda selv: Er hun rettmessig forbannet, psykisk syk og/eller endog kriminell? Dersom den bemidlede entreprenørfaren til Svein har hatt profesjonelt behov for informasjon som egentlig ikke tilkommer ham, har Linda nemlig slett ikke gått av veien for å fiske ut et par dokumenter fra kommunehuset, som hun selv formulerer det. Etter hvert kan mye tyde på at alle de ovennevnte betegnelsene er treffende i hennes tilfelle.

Under lesingen av Andreassens tekst, som i tråd med fortellerens besettelse av mannens utroskap lyver, dveler og hopper i tid som det måtte passe henne, faller likevel bildet mitt av hovedpersonen aldri til ro.

Oppveksthistorien – og miljøet hennes, anført av den geskjeftige barnehage-lederen Elin, som ifølge Linda i realiteten er en latsabb som synes «unger er noe drass» – blir med fortellerens oppfinnsomme formuleringer dessuten tilsvarende underholdende.

Ikke minst kan romanen altså leses som en bygdesosiologisk studie: I Numedal heter de fortsatt Ole Tommy, Inger Turid og Rigmor – og spiser agurksalat, lungemos og waleskringle. De er vant til tøffe tak sosialt, tradisjonelle når det gjelder kjønnsroller, og slående opptatt av detaljer i hverandres hjem. Sett bort fra henvisningene til digital teknologi og Lindas forakt for terapispråk, depresjonsdiagnosen hun anklager Svein for å misbruke, og «angstklubben» han starter, er det lite ved romanen som plasserer den i de 2010-årene den foregår.

For en som ikke selv har bygdebakgrunn, er det vanskelig å fastslå hvor karikert fremstillingen er. Like artig som det er å lese dem hadde det vært å høre hva numedøler har å si om Andreassens satiriske vendinger og karakteristikker. Så voldsom er den skadefro Lindas ordflom dessuten at romanen i enhver forstand krever tålmodighet med henne. Teksten er uansett oppsiktsvekkende skarp og leken – og fandenivoldsk som få.

Som hovedpersonen selv oppsummerer sin nådeløshet: «… til dem som eventuelt mener jeg burde vært mer imøtekommende, kan jeg si: Da har dere ikke blitt bedratt.»