Høsten 1993 tok tusenvis av studenter til gatene i norgeshistoriens største studentopprør. Med seg hadde de slagordet «Hernes må fjernes». Sinnet var stort mot regjeringen og daværende utdanningsminister Gudmund Hernes (AP).

Bakgrunnen for protestene var at regjeringen foreslo å svekke studiefinansieringen over statsbudsjettet. Hernes hadde blant annet tatt til orde for å avskaffe studentrabatter på kollektivtransport og innføre månedlige utbetalinger av studielånet, i stedet for hvert semester. Dette skjedde i en periode hvor rentene på studielånet økte, og studenter hadde fått dårligere råd.

Studentopprøret nådde sitt høydepunkt 22. oktober 1993, da 15.000 møtte opp i Oslo sentrum for å demonstrere. Tar man høyde for bredden i engasjementet og antall demonstranter, overgikk opprøret i 1993 langt på vei studentdemonstrasjonene i de radikale 1960- og 1970-åra.

Sjelden hadde studentenes interesser stått høyere på agendaen. Og studentene vant til slutt også fram med sine viktigste punkter.

Hvordan klarte de det? Hvilken betydning fikk opprøret for studentbevegelsen?

Dette er spørsmål historiker Åsmund Borgen Gjerde stiller i sin nye bok: «Pamper og opprørere: Den norske studentbevegelsens historie». Gjerde er i dag postdoktor ved Universitetet i Bergen, men skrev boka på oppdrag fra Norsk studentorganisasjon (NSO).

– Dagens nasjonale studentpolitikk foregår fortsatt innen rammer skapt av en prosess som begynte med studentopprøret i 1993, sier Gjerde til Klassekampen.

For å forstå hvorfor må vi se kort på hva studentbevegelsen hadde vært tidligere.

Siden dannelsen av Norsk Studentsamband i 1936 (seinere NSU) og NSO i 2010, har studentbevegelsens politiske prosjekt vært preget av to motstridende tilnærminger. Skal man utelukkende konsentrere seg om studentenes interesser eller også ta stilling til politiske saker, konflikter og utfordringer som angår hele samfunnet?

Rett etter krigen ble det førstnevnte, altså student as such-prinsippet, befestet som den rådende linja i studentpolitikken, kan Gjerde fortelle.

Mot slutten av 1960-tallet skjedde det imidlertid en tydelig radikalisering av NSU, som kulminerte med at studenter som sympatiserte med den radikale venstresida og det som skulle bli partiet SV, fikk kontroll over organisasjonen.

– NSU var mer eller mindre en SV-styrt organisasjon fra 1974 og fram til slutten av 80-tallet. Samtidig sluttet man langt på vei å drive med lobbyvirksomhet, og jobbet heller med demonstrasjoner, mobilisering av studenter og fagkritikk, sier Gjerde.

Mot slutten av tiåret var strømninger innad i studentbevegelsen misfornøyde med det radikale hegemoniet i NSU. Man ville tilbake til student as such-prinsippet, og NSU begynte så smått på slutten av 1980-tallet å prøve seg på lobbyvirksomhet.

– Problemet var at de ikke lyktes med dette. Politikerne var ikke interessert i å lytte til studentene. Men dette skulle endre seg med studentopprøret i 1993, sier Gjerde.

Protestene i oktober 1993, som ble organisert og drevet fram av NSU og andre studentorganisasjoner, ble fulgt opp av aktiv lobbyvirksomhet fra studentene opp mot politikerne. Og til slutt fikk de altså gjennomslag på sine viktigste punkter om kollektivstøtte og studielån.

– Det radikale virkemiddelet, opprør, fører altså til et gjennomslag for det mer konservative virkemiddelet, lobbyisme, sier Gjerde.

Denne linja er også tydelig i dagens studentpolitikk, hvor studentpolitikerne i NSO er langt tettere på maktas korridorer i Kunnskapsdepartementet og på Stortinget, enn de var på 1990-tallet.

«Det radikale virkemiddelet, opprør, førte til et gjennomslag for det mer konservative virke­middelet, lobbyisme.»

— Åsmund Borgen Gjerde, historiker

– Hverdagen deres handler i stor grad om å snakke med toppolitikere. Politikerne åpner døra når NSO banker på, og de oppsøker NSO for å høre deres mening om viktige utdanningspolitiske spørsmål.

Kampen for bedre studiefinansiering og studentvelferd er stadig svært viktig for studentbevegelsen. Når nye statsbudsjett, levekårsundersøkelser og NOU-er legges fram, er lederne av NSO og diverse studentorganisasjoner som oftest raskt ute for å tale studentenes sak i mediene.

Samtidig mener Gjerde det er én viktig sak som til dels er blitt glemt i takt med at NSU og NSO er blitt en integrert del av det politiske systemet, nemlig kvalitet i utdanningen.

– Kvalitetsreformen fra begynnelsen av 2000-tallet ble oppfattet som en seier for studentbevegelsen, mye på grunn av en satsing på studiekvalitet. Samtidig ser vi tendenser til at undervisningskvaliteten har sunket gradvis siden da, uten at vi har sett noe studentopprør mot dette, sier Gjerde.

Kvalitetsreformen trådte i kraft fra studiestart 2003, og den skulle sikre studenter i høyere utdanning tettere oppfølging med mer tilbakemelding fra lærerne, mer seminarundervisning og nye vurderingsformer framfor en stor avsluttende eksamen. Målet var å få studentene raskere gjennom studiet.

– Jeg begynte selv å studere rett etter kvalitetsreformen og opplevde at dette var en periode hvor det ble lagt inn mye ressurser i undervisningen. Men denne satsingen krevde økte ressurser til lærestedene, som ikke er blitt fulgt opp i stor nok grad siden, sier Gjerde.

En annen konsekvens av kvalitetsreformen var det nye finansieringssystemet, hvor universitetenes finansiering i større grad ble knyttet opp til forskningsproduksjon. Det nye skillet mellom forskningstid og undervisningstid blant de vitenskapelig ansatte førte til syvende og sist til at de ansatte fikk mindre tid til undervisning, påpeker Gjerde.

– I dag finnes det for eksempel HF-fag hvor studentene ikke har en eneste innlevering før eksamen, sier Gjerde.

– Studentene har riktignok fått gjennomslag på mange andre viktige områder. Men det er kanskje litt rart at ikke studentbevegelsen har hatt mer søkelys på den synkende studiekvaliteten, avslutter han.