Barnehagebarna kan ikke vente lenger. Siden 2018 har Barnehageopprøret opplyst politikerne om den kritiske tilstanden i barnehagene. Hverdagshistorier fra barnehagene, forskning, undersøkelser og anbefalinger i bøtter og spann tilsier at grunnbemanningen i barnehagene våre må styrkes. Bemannings- og barnehagelærernormen har siden de ble innført i 2018, vært papirnormer som ikke fungerer i praksis. De gjenspeiler kun årsverk, og tar ikke høyde for kort- eller langtidssykdom, pauser, lærernes plantid, møter, eller annet fravær.

Parallelt har også foreldrene ropt høyt, og i disse dager har Foreldreopprøret gjenoppstått. De roper igjen høyt om uforsvarlig bemanning i barnehagene. Ida Madslien, som er en av foreldrene bak opprøret, skriver på Foreldreopprørets Facebook-side:

«I dag gråter jeg på vei til jobb. Har akkurat levert minste på 1.5 i barnehagen (...) Tenk om vi la opp til en barnehagehverdag der barna ble møtt av flere faste ansatte i stedet for denne illusjonen av en bemanningsnorm!»

Kampen for å få på plass tilstrekkelig og kompetent bemanning handler om å kunne gi barn et pedagogisk tilbud i de viktigste årene i deres liv. Den handler om å sette barnehagen som utdanningsinstitusjon i stand til å oppfylle de kravene som stilles fra politisk hold. Den handler også om å kunne fylle barns helt elementære behov, som omsorg, trøst, veiledning, bleier og søvn når de trenger det. Dette var ikke barnehagene i stand til for seks år siden, og heller ikke nå. Barnehageopprøret og Foreldreopprørets høylytte varsler har ikke blitt hørt.

Det synlige resultatet av det, er at sektoren har landets høyeste sykefravær, store rekrutteringsutfordringer og historisk laveste søkertall på barnehagelærerutdanningen. Hvilke erfaringer og opplevelse vi gir barna i et miljø som ansatte blir syke av å oppholde seg i, på grunn av stress og altfor få muligheter til å ivareta barnas helt grunnleggende behov – ja, det kan vi bare tenke oss til. Ansvaret for dette er det foreløpig ingen som har tatt, der kommuner peker på staten, staten peker på kommunene og private barnehageeiere peker på både stat og kommune. Sett i lys av den siste tidens uttalelser fra Kunnskapsministeren øyner vi nå håp for at pekeleken stanser.

«Barnehageopprøret og Foreldreopprørets høylytte varsler har ikke blitt hørt»

25. august uttalte Kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun at det i nærmeste fremtid vil komme en veileder som skal hjelpe barnehagene med å tolke lovverket knyttet til antall barn per ansatt. På bakgrunn av uttalelsen i intervjuet, kan det se ut til at alle landets barnehageeiere har tolket loven om grunnbemanning helt feil, i det hun sier:

«Kravet gjelder hele åpningstiden, også ved sykdom og annet fravær. Det kommer en veileder som kan hjelpe barnehagene med å få til dette.»

Det interessante er at Jan Tore Sanner, som var Kunnskapsministeren i perioden 2018- 2020, altså da bemanningsnormen ble innført, ga stikk motsatte føringer på hvordan loven om grunnbemanning skal forstås. Sanner uttalte i forbindelse med Barnehageopprørets krav om «full bemanning hele dagen» at det ville kostet staten 14 milliarder kroner ekstra. Milliarder det slettes ikke ville være mulig å prioritere, fordi det ville føre til «betydelige økonomiske konsekvenser for landets økonomi.

Ingenting er mer gledelig enn at vår nåværende Kunnskapsminister er enige med oss i at bemanningsnormen, slik den tolkes i dag, fører til uforsvarlige tilstander for barnehagebarna. Også hun er tydelig på at normen må gjelde i hele åpningstiden.

Vi er likevel ikke helt trygge på at en veileder alene vil få betydning for barnas tilgang til tilstrekkelig, kompetente ansatte gjennom hele barnehagehverdagen. Før vi slipper jubelen løs ber vi derfor om at veilederen følges opp med en forsikring om at det er økonomiske forutsetninger for Kunnskapsministerens krav til at bemanningsnormen skal gjelde i hele åpningstiden, også ved sykdom og annet fravær – altså at barna nå skal få et forsvarlig, pedagogisk barnehagetilbud gjennom hele dagen. Vi kan nemlig ikke se at det er gjort andre endringer siden Sanners tid, enn i retorikken.

Kan vi få en slik forsikring, Kari Nessa Nordtun?