Kristina Quintano forener levende reportasjer med skarpe analyser i sin nye bok om dem som gjør flukten mulig.
Tore Linné Eriksen
Kristina Quintano
Smugler eller grenselos? På innsiden av vår tids største folkevandring
Sakprosa
Solum Bokvennen 2024, 308 sider
Ikke alle båtforlis i Middelhavet får like stor oppmerksomhet. 19. august sank luksusseilbåten til mangemillionæren Mike Lynch, og gjennom massemediene kunne vi nærmest time for time følge intense redningsaksjoner. Samme dag, som var FNs humanitære dag, lanserte Kristina Quintano «Smugler eller grenselos?» Her møter vi en helt annen virkelighet, der vi tas med på innsida av fluktruter hvor titusener i desperasjon våger livet på en farefull ferd vekk fra krig, kvinneundertrykking, fattigdom og klimanød.
Heldigvis er ikke alle rammet av «empati- og kriseutmattelse», og Kristina Quintano er blant dem som aldri gir opp. Hun er både journalist, forfatter, forlegger og hjelpearbeider i felt gjennom mer enn 20 år, ikke minst på Lesvos. Dessuten er hun halvt norsk og halvt maltesisk, og behersker flere av språkene rundt et hav på 2,5 millioner kvadratmeter. I 2021 ga hun ut den prisbelønte boka «Budbringeren fra Helvetet», som også er navnet på den Facebook-sida som daglig oppdaterer fluktposisjoner, forlis, sivile redningsaksjoner, antall døde og EUs medansvar. Hun har i snitt 100.000 treff per dag, og det er bare å melde seg på.
Mens Quintano tidligere har formidlet fortellinger om hvorfor så mange blir flyktninger, velger hun seg denne gang en innfallsvinkel som er langt mindre kjent. Hovedpersonene er denne gang dem som gjør flukten mulig både over havet og over landegrenser, det siste mest på Balkan og – mest dødelige av alle ruter – gjennom Sahara til nordafrikanske kyster. Hun klarer å få et mangfold av stemmer i tale, følger sjøl med på flere av etappene og viser fram de ulike motivene som utgjør drivkreftene hos hjelperne. Der norske politikere helst vil se kriminelle nettverk, menneskehandel og folk som «sniker i køen», viser Quintano at bildet er langt mer sammensatt. Vi møter også dem som minner mer om grenselosene under den andre verdenskrigen, eller som på andre måter er gode hjelpere med eget liv som innsats. Et ektepar i Makedonia stiller med lastebil om natta, mens lokale fiskere risikerer fengsel for å skjule båtflyktninger.
Hvorfor blir flukten stadig mer kostbar og farefull? Quintano svarer: Det er fordi adgang til å søke asyl eller kollektiv beskyttelse for flyktninger på regulær måte strammes inn, i alle fall for dem som kommer fra Afrika og Asia, samtidig som behovet er større enn noen gang. Hun dokumenterer også EUs tette samarbeid med autoritære regimer og militsgrupper, ikke minst i Libya etter kollapsen i 2011, der en væpnet kystvakt tvinger båter tilbake til internerings-, tortur- og slaveleirer. Vi ser også hvordan EUs Frontex-system, med droner og norske skattemidler, i praksis dømmer mange til døden på havet, i strid med både folkeretten og etiske grunnverdier. Det som kalles EUs nødfond, er et fond som skaper mer nød. Hadde det ikke vært for sivile organisasjoner som Leger uten grenser, med et skip med norsk flagg, ville tallet på omkomne vært enda høyere.
Kristina Quintano har en egen evne til å vinne fortrolighet og formidle stemmer som sjelden blir hørt. Hun forener også levende reportasjer med skarpe analyser i et språk som er lavmælt og inntrengende på samme tid. Slik etterlater hun oss ikke i tvil: Det er ikke bare mennesker som drukner, men hele ideen om menneskelighet.
Andreas Tharaldsen skriver mer engasjerende om kelneryrkets kulturhistorie enn om bransjens skiftende lønnsordninger.
Kåre Bulie
KELNER, KELNER! Robert Henris maleri «The Waiter» (før 1929). FOTO: WIKIMEDIA COMMONS
Andreas Tharaldsen
Hvem drepte kelneren? Et fag i forfall
Sakprosa
Res Publica 2024, 216 sider
Hvem drepte kelneren? Andreas Tharaldsens krimaktige tittel er tankeeggende og provoserende på samme tid. På Norges utallige serveringssteder later da servitørene til å være i fin form?
Undertittelen, «Et fag i forfall», klargjør imidlertid bokens sentrale påstand: En «kelneradel» med selvbevissthet og overraskende høy inntekt er for lengst blitt redusert til et miljø av lønnstapere hvor fagbrevene og stoltheten er kommet på defensiven. Den unge skribentens ambisjoner er betydelige: Utgivelsen er en etterforskning og en havarikommisjon – og «et manifest for å gjenreise servitøren».
Prosjektets styrke er at Tharaldsen kjenner temaet sitt fra innsiden. Han havnet i restaurantbransjen «som en nødløsning etter at jeg droppet ut av videregående» – og ble. Han har utdannet seg og gjort karriere ikke bare som servitør, men også i den fagbevegelsen som i forfatterens øyne organiserer altfor få av kollegene hans. I et kulturliv som benytter enhver anledning til å fremheve betydningen av mangfold, er det sjelden å høre noen snakke om viktigheten av at folk i profesjoner som Tharaldsens skriver bøker.
Erfaringene hans fra Hotel Continental, hvor han raskt engasjerte seg fagpolitisk, får særlig mye plass. Også møtet hans med Michelinstjerne-veteranen Bent Stiansen og kokkens Statholdergaarden krydrer teksten. Når Tharaldsen er på sitt beste, blander han egne bransjeminner og skildringer av servitørhverdagen med (kultur)historiske refleksjoner over kelnerens status på engasjerende vis. Han går i dialog med skrivekolleger som George Orwell, Matias Faldbakken og Anthony Bourdain, med gresk mytologi og med den tyske filosofen Jürgen Habermas.
Et ledemotiv er det vanskelige, tidvis borgerkrigslignende forholdet mellom den som lager maten, og den som serverer den. Førstnevnte har steget i status parallelt med at sistnevnte har forfalt til «en lavtlønnet stumtjener i skyggen av kokken». Klassespørsmål er viktige for Tharaldsen, og fortidens høyborgerlige kelnere betraktet seg derimot som «hevet over andre arbeidere».
Kapitlene er organisert som en meny, men etter endt lesing virker «Hvem drepte kelneren?» mer som litt-av-hvert-om-servitøryrket enn som en stramt komponert fortelling. Gjentakelsene er for mange, og forfatteren fordyper seg i detaljene – særlig i dem som handler om endringer i arbeidsvilkår – i den grad at jeg er i tvil om jeg hadde lest videre dersom jeg ikke fikk betalt for det. Tallrike språkfeil, og setninger som ikke gir mening, vitner om utilstrekkelig forlagsinnsats. At ordet cuisine gang på gang er stavet cousine, er ikke godt nok i en utgivelse med dette emnet.
I Tharaldsens øyne later det faktum at servering er «et fag i full oppløsning», til å være en konsekvens først og fremst av griske arbeidsgivere og konservative politikere. For bokens del skulle jeg likevel ønske at den bredt interesserte essayisten hadde fått mer av den plassen som fagforeningsmannen har endt med å oppta i den.
Olivia Laings hagebok handler dypest sett om evnen til å se for seg andre måter å leve på.
Kristine Kleppo
Illustrasjon: BHL/Flickr
Da covid kom til Storbritannia, begynte rundt tre millioner briter å holde på med hage. Også i andre deler av verden så man en liknende bevegelse. Selv satt jeg i en liten leilighet i en bygård i Oslo sammen med et barn på fire. Vi tegnet paradiser i bakgården og i et lite anfall av galskap bestilte jeg en pall med påskeliljer. Hva skulle vi med påskeliljene? Hvilken verden sto vi overfor? Ingen visste.
Omtrent på samme tid kjøpte den britiske forfatteren Olivia Laing et hus med en gjengrodd hage. Den var anlagt av hagedesigneren Mark Rumary på 1960-tallet. Plantene hadde blitt forsømt av tidligere eiere, ugress hadde tatt over blomsterbedene og honningsopp var i ferd med å ta livet av kirsebærtreet. Visningen var i januar. Det meste virket dødt og kaldt, men Laing ante at mange av plantene fra Rumarys tid fortsatt levde. Klematis, roser, eføy og vintersjasmin klatret på mursteinsveggene. Snøklokker stakk opp fra gresset. Et fikentre fant hun senere ut at kom fra en stikling i Vita Sackville-Wests hage. Det fantes også en spektakulær Yucca-palme.
Laing og hennes mann Ian Patterson så en mulighet til å gjenskape den gamle hagen, som et felles prosjekt for et par som traff hverandre sent i livet. Patterson er eldre, og de visste ikke hvor lang tid de ville få sammen. Slik sett er tittelen på hennes nye bok «The Garden Against Time – In Search of a Common Paradise» en personlig realitet for Laing. Men hun har en egen evne til å ta et slikt livsvilkår, løpe av gårde med det og få det til å fly så høyt at det angår oss alle.
Felles grunn
Laing bruker hagen som et felles ståsted for å reflektere over hvordan samfunnet vårt fungerer. Boka er perfekt som felles grunn i et politisk klima så polarisert at man gir opp å prate med hverandre. Laing skriver om hager som kan få oss til å se verden, ikke bare for hva den er, men også for hva den kan være.
Mark Rumary, som døde i 2010, jobbet i flere kjente hager, men den Laing overtok, er den eneste han skapte til seg selv. Her kunne han være så romantisk han ville og klemme inn alle favorittplantene sine. I en walled garden, omgitt av murvegger, inviterte Rumary og partneren hans til fester i ei tid hvor homofili, generelt sett, ikke ble akseptert. Murveggene fungerte ikke bare som beskyttelse for en krets venner på kant med resten av samfunnet. De beskyttet planter i et hardt klima, og gjorde fruktene søte og modne. En paradis-hage, heter det på fagspråket. Laing får et gjennombrudd i researchen sin når hun oppdager at paradis-hagen ikke stammer fra idéen om et himmelsk paradis – paradis er helt enkelt et gammelt persisk ord for hage. Hagen som utopi, både for hva jorden kan være, slik bibelen beskriver menneskenes paradis Eden, og hva et gudelig paradis er, går tilbake til sivilisasjonens vugge.
Hagen er en tidskapsel så vel som en portal ut av tiden, skriver Olivia Laing. Historisk har hager vært uttrykk for både makt og opprør. Da overklassen i Storbritannia kjøpte sine countryhouses på 1700-tallet, flyttet de gjerne landsbyer for å få fritt utsyn utover landskapet. Små samfunn kunne fjernes like lett som trær, skriver Laing. Det var som om hagene hadde anlagt seg selv, som om naturen hadde ordnet seg etter overklassens virkelighetsbilde.
Men bak hagenes skjønnhet lå en stillhet om hva som ble ofret av natur, arbeidskraft og bygdeliv for å skape eiendommene. Den britiske familien Middleton slo seg opp på slavedrift i USA og viser hvor langt man kunne gå for å få en skjønn hage. Det tok rundt 100 slaver og ti år å fullføre en europeisk-inspirert hage på Middleton Place i South Carolina. Senere flyttet familien tilbake til Storbritannia og fortsatte etableringen av hager for få sosial kapital i gamlelandet. I Norge i dag er hager og kunst fortsatt et populært middel til sosial makt og innflytelse blant våre rikeste. Kistefos, Ringnes skulpturpark og Ramme Gård, skapt og utviklet av milliardærene Christen Sveaas, Christian Ringnes og Petter Olsen, kan ses som eksempler.
Oppgjør med tradisjoner
«Alle paradis, alle utopier er definert av de som ikke er til stede, av menneskene som ikke får komme inn», sa Toni Morrison (min oversettelse). I vestlig historie har fargede vært arbeidskraft, men ikke brukt hagene, eid dem eller bestemt hvordan de skal se ut. De senere årenes Black Lives Matter-bevegelse førte blant mye annet til et oppgjør med hagetradisjonenes dype kolonialistiske røtter: Massiv import av eksotiske planter, ekspansive eiendommer og bruk av underbetalt eller ubetalt arbeid. I boka «Unearthed – On Race and Roots and How The Soil Taught Me I Belong» gir den britiske hageformidleren Claire Ratinon innblikk i historiske opprør mot undertrykkingen. For eksempel når hun skriver om slavene i Mauritius, som rømte fra fangenskap og etablerte egne samfunn der de dyrket mat. Samfunnene ble etter hvert så sterke at Nederland i 1710 ga opp sitt kolonistyre.
I Storbritannia oppsto det parallelt en bevegelse blant fattige, hvite bønder. Ikke-voldsbevegelsen The Diggers krevde landområder til fattige og dyrket mat på utmark. Trakassering fra voldelige mobber og rettslige forfølgelser oppløste opprøret, men The Diggers blir i dag ansett som forgjengere til sosialist-, anarkist- og miljøvernbevegelse.
BLM åpnet for en diskusjon der ikke-hvite fortalte om å bli mistenkeliggjort, usynliggjort og diskriminert. På sosiale medier delte hageentusiastene seg mellom de som ønsket BLM-innholdet velkomment og de som bare ville fortsette å poste bilder av de vakre plantene sine.
Hager kan fungere som fristed, men de virker også i verden. Enkelte blir rasende når de konfronteres med at deres fritidsaktivitet og tilfluktssted, er etablert på kolonialistiske ideer og formuene til slavehandlere. Botanikkens kategorisering av planter var opprinnelig direkte knyttet til rasistisk tankegods. Carl von Linné innførte systemet for latinske navn på plantearter, men han kategoriserte også mennesker etter rase. Å ta et oppgjør med Linné sitter likevel langt inne. I 2020 ble Linné-benken i Botanisk hage i Oslo fjernet etter politisk kritikk, men etter ett år ble benken satt tilbake. Claire Ratinon, Alexis Nikole Nelson (Black Forager på Instagram), Poppy Okotcha, Robin Wall Kimmerer og Jamaica Kincaid er eksempler på fargede kvinner som formidler hage gjennom sine bøker, vitenskapelige forskning og sosiale medier, med en bevissthet om politikk og historie.
«Jeg jobber i hagen med trass, glede og respekt for livet.»
Det finnes et opprør i å ta en plass i verden som noen har nektet ens forfedre. Å videreformidle kunnskapen de hadde om naturen. Å lage et paradis på et sted som for dem var et helvete. Det ligger et opprør i å insistere på tilhørighet til andre arter og felles naturområder, og i å formidle hvorfor disse tingene betyr noe.
En stille protest
Før likte jeg ikke påskeliljer, men da pandemien kom, ble de med ett viktige. Jeg likte til og med de små, simple som heter Tête à tête og koster 20 kroner potta på matbutikkene. Rent fysisk ligner påskeliljer på lykter. De lyste i en verden hvor vi var isolert, hvor fellesskap var å telle antallet døde. Den høsten fikk jeg en kjæreste som hadde et hus med hage på landet. Noe av det første vi gjorde der sammen, var å kjøpe paller med snart avblomstrende påskeliljer på billigsalg. Da påskeliljene var avblomstret, tok vi vare på løkene og plantet dem foran huset. Datteren min og jeg tegnet et nytt paradis med kritt i gata og fra kjøkkenvinduet kunne vi se at folk som kom over det begynte å hoppe.
Når jeg jobber i hagen, gjør jeg det motsatte av det jeg avskyr som skjer i verden. Protesten ligger i omsorgen for liv med lav status i vår politiske virkelighet. I en tid preget av masseutryddelse gjelder det planter og insekter, men det inkluderer også min egen familie. Det ligger også en protest i å dyrke noe av maten vi spiser selv. Den er kortreist og tar oss bort fra det kapitalistiske kretsløpet. Dette er lite og hjelper også lite, men jeg jobber i hagen med trass, glede og respekt for livet.
En sann rival
For å forestille meg en annen verden, trenger jeg ikke en hel hage. Jeg trenger ikke engang en levende plante. Rett ved der Olivia Laing i dag har sin hage, lå Benton End kunstskole. Lucian Freud var 17 år gammel da han begynte på skolen. Den og hagen omkring ble drevet av paret Cedric Morris og Arthur Lett-Haines. Hagen på Benton End skulle bli et lite paradis for de som besøkte den, skriver Laing. Den ble et fristed mens myndighetene på aggressivt vis straffeforfulgte homofile, og et møtested og arnested for gartnere, billedkunstnere, botanikere og forfattere.
I boka «Lucian Freud Herbarium» skriver Giovanni Aloi om plantenes plass i Lucian Freuds malerier. Morris får æren for at kunstneren fikk et blikk for planter. Maleriet «Interior at Paddington» viser en mann med frakk stående sammen med en yucca-palme. Han har en sigarett i venstre hånd og den høyre er en knyttet neve. Planten er uttørka og pistrete, malt med vel så mye karakter som mennesket. Det ser ut som om Freud har skjøvet den fram. Det har blitt en krøll i teppet, palmen fremstår som en sann rival til mannen med den knyttede neven og det ville blikket.
Jeg puster litt lettere når jeg ser på bildet. Maktforholdene i verden er ikke satt. Maleriet lager en skrape i forestillingen om mennesket og hvor viktige vi er i det hele.
