Da covid kom til Storbritannia, begynte rundt tre millioner briter å holde på med hage. Også i andre deler av verden så man en liknende bevegelse. Selv satt jeg i en liten leilighet i en bygård i Oslo sammen med et barn på fire. Vi tegnet paradiser i bakgården og i et lite anfall av galskap bestilte jeg en pall med påskeliljer. Hva skulle vi med påskeliljene? Hvilken verden sto vi overfor? Ingen visste.

Omtrent på samme tid kjøpte den britiske forfatteren Olivia Laing et hus med en gjengrodd hage. Den var anlagt av hage­designeren Mark Rumary på 1960-tallet. Plantene hadde blitt forsømt av tidligere eiere, ugress hadde tatt over blomsterbedene og honningsopp var i ferd med å ta livet av kirsebærtreet. Visningen var i januar. Det meste virket dødt og kaldt, men Laing ante at mange av plantene fra Rumarys tid fortsatt levde. Klematis, roser, eføy og vintersjasmin klatret på mursteinsveggene. Snøklokker stakk opp fra gresset. Et fikentre fant hun senere ut at kom fra en stikling i Vita Sackville-Wests hage. Det fantes også en spektakulær Yucca-palme.

Laing og hennes mann Ian Patterson så en mulighet til å gjenskape den gamle hagen, som et felles prosjekt for et par som traff hverandre sent i livet. Patterson er eldre, og de visste ikke hvor lang tid de ville få sammen. Slik sett er tittelen på hennes nye bok «The Garden Against Time – In Search of a Common Paradise» en personlig realitet for Laing. Men hun har en egen evne til å ta et slikt livsvilkår, løpe av gårde med det og få det til å fly så høyt at det angår oss alle.

Felles grunn

Laing bruker hagen som et felles ståsted for å reflektere over hvordan samfunnet vårt fungerer. Boka er perfekt som felles grunn i et politisk klima så polarisert at man gir opp å prate med hverandre. Laing skriver om hager som kan få oss til å se verden, ikke bare for hva den er, men også for hva den kan være.

Mark Rumary, som døde i 2010, jobbet i flere kjente hager, men den Laing overtok, er den eneste han skapte til seg selv. Her kunne han være så romantisk han ville og klemme inn alle favorittplantene sine. I en walled garden, omgitt av murvegger, inviterte Rumary og partneren hans til fester i ei tid hvor homofili, generelt sett, ikke ble akseptert. Murveggene fungerte ikke bare som beskyttelse for en krets venner på kant med resten av samfunnet. De beskyttet planter i et hardt klima, og gjorde fruktene søte og modne. En paradis-hage, heter det på fagspråket. Laing får et gjennombrudd i researchen sin når hun oppdager at paradis-hagen ikke stammer fra idéen om et himmelsk paradis – paradis er helt enkelt et gammelt persisk ord for hage. Hagen som utopi, både for hva jorden kan være, slik bibelen beskriver menneskenes paradis Eden, og hva et gudelig paradis er, går tilbake til sivilisasjonens vugge.

Hagen er en tidskapsel så vel som en portal ut av tiden, skriver Olivia Laing. Historisk har hager vært uttrykk for både makt og opprør. Da overklassen i Storbritannia kjøpte sine countryhouses på 1700-tallet, flyttet de gjerne landsbyer for å få fritt utsyn utover landskapet. Små samfunn kunne fjernes like lett som trær, skriver Laing. Det var som om hagene hadde anlagt seg selv, som om naturen hadde ordnet seg etter overklassens virkelighetsbilde.

Men bak hagenes skjønnhet lå en stillhet om hva som ble ofret av natur, arbeidskraft og bygdeliv for å skape eiendommene. Den britiske familien Middleton slo seg opp på slavedrift i USA og viser hvor langt man kunne gå for å få en skjønn hage. Det tok rundt 100 slaver og ti år å fullføre en europeisk-inspirert hage på Middleton Place i South Carolina. Senere flyttet familien tilbake til Storbritannia og fortsatte etableringen av hager for få sosial kapital i gamlelandet. I Norge i dag er hager og kunst fortsatt et populært middel til sosial makt og innflytelse blant våre rikeste. Kistefos, Ringnes skulpturpark og Ramme Gård, skapt og utviklet av milliardærene Christen Sveaas, Christian Ringnes og Petter Olsen, kan ses som eksempler.

Oppgjør med tradisjoner

«Alle paradis, alle utopier er definert av de som ikke er til stede, av menneskene som ikke får komme inn», sa Toni Morrison (min oversettelse). I vestlig historie har fargede vært arbeidskraft, men ikke brukt hagene, eid dem eller bestemt hvordan de skal se ut. De senere årenes Black Lives Matter-bevegelse førte blant mye annet til et oppgjør med hagetradisjonenes dype kolonialistiske røtter: Massiv import av eksotiske planter, ekspansive eiendommer og bruk av underbetalt eller ubetalt arbeid. I boka «Unearthed – On Race and Roots and How The Soil Taught Me I Belong» gir den britiske hageformidleren Claire Ratinon innblikk i historiske opprør mot undertrykkingen. For eksempel når hun skriver om slavene i Mauritius, som rømte fra fangenskap og etablerte egne samfunn der de dyrket mat. Samfunnene ble etter hvert så sterke at Nederland i 1710 ga opp sitt kolonistyre.

I Storbritannia oppsto det parallelt en bevegelse blant fattige, hvite bønder. Ikke-voldsbevegelsen The Diggers krevde landområder til fattige og dyrket mat på utmark. Trakassering fra voldelige mobber og rettslige forfølgelser oppløste opprøret, men The Diggers blir i dag ansett som forgjengere til sosialist-, anarkist- og miljøvernbevegelse.

BLM åpnet for en diskusjon der ikke-hvite fortalte om å bli mistenkeliggjort, usynliggjort og diskriminert. På sosiale medier delte hageentusiastene seg mellom de som ønsket BLM-innholdet velkomment og de som bare ville fortsette å poste bilder av de vakre plantene sine.

Hager kan fungere som fristed, men de virker også i verden. Enkelte blir rasende når de konfronteres med at deres fritids­aktivitet og tilfluktssted, er etablert på kolonialistiske ideer og formuene til slavehandlere. Botanikkens kategorisering av planter var opprinnelig direkte knyttet til rasistisk tankegods. Carl von Linné innførte systemet for latinske navn på plantearter, men han kategoriserte også mennesker etter rase. Å ta et oppgjør med Linné sitter likevel langt inne. I 2020 ble Linné-benken i Botanisk hage i Oslo fjernet etter politisk kritikk, men etter ett år ble benken satt tilbake. Claire Ratinon, Alexis Nikole Nelson (Black Forager på Instagram), Poppy Okotcha, Robin Wall Kimmerer og Jamaica Kincaid er eksempler på fargede kvinner som formidler hage gjennom sine bøker, vitenskapelige forskning og sosiale medier, med en bevissthet om politikk og historie.

«Jeg jobber i hagen med trass, glede og respekt for livet.»

Det finnes et opprør i å ta en plass i verden som noen har nektet ens forfedre. Å videreformidle kunnskapen de hadde om naturen. Å lage et paradis på et sted som for dem var et helvete. Det ligger et opprør i å insistere på tilhørighet til andre arter og felles naturområder, og i å formidle hvorfor disse tingene betyr noe.

En stille protest

Før likte jeg ikke påskeliljer, men da pandemien kom, ble de med ett viktige. Jeg likte til og med de små, simple som heter Tête à tête og koster 20 kroner potta på matbutikkene. Rent fysisk ligner påskeliljer på lykter. De lyste i en verden hvor vi var isolert, hvor fellesskap var å telle antallet døde. Den høsten fikk jeg en kjæreste som hadde et hus med hage på landet. Noe av det første vi gjorde der sammen, var å kjøpe paller med snart avblomstrende påskeliljer på billigsalg. Da påskeliljene var avblomstret, tok vi vare på løkene og plantet dem foran huset. Datteren min og jeg tegnet et nytt paradis med kritt i gata og fra kjøkkenvinduet kunne vi se at folk som kom over det begynte å hoppe.

Når jeg jobber i hagen, gjør jeg det motsatte av det jeg avskyr som skjer i verden. Protesten ligger i omsorgen for liv med lav status i vår politiske virkelighet. I en tid preget av masseutryddelse gjelder det planter og insekter, men det inkluderer også min egen familie. Det ligger også en protest i å dyrke noe av maten vi spiser selv. Den er kortreist og tar oss bort fra det kapitalistiske kretsløpet. Dette er lite og hjelper også lite, men jeg jobber i hagen med trass, glede og respekt for livet.

En sann rival

For å forestille meg en annen verden, trenger jeg ikke en hel hage. Jeg trenger ikke engang en levende plante. Rett ved der Olivia Laing i dag har sin hage, lå Benton End kunstskole. Lucian Freud var 17 år gammel da han begynte på skolen. Den og hagen omkring ble drevet av paret Cedric Morris og Arthur Lett-Haines. Hagen på Benton End skulle bli et lite paradis for de som besøkte den, skriver Laing. Den ble et fristed mens myndighetene på aggressivt vis straffe­forfulgte homofile, og et møtested og arnested for gartnere, billedkunstnere, botanikere og forfattere.

I boka «Lucian Freud Herbarium» skriver Giovanni Aloi om plantenes plass i Lucian Freuds malerier. Morris får æren for at kunstneren fikk et blikk for planter. Maleriet «Interior at Paddington» viser en mann med frakk stående sammen med en yucca-palme. Han har en sigarett i venstre hånd og den høyre er en knyttet neve. Planten er uttørka og pistrete, malt med vel så mye karakter som mennesket. Det ser ut som om Freud har skjøvet den fram. Det har blitt en krøll i teppet, palmen fremstår som en sann rival til mannen med den knyttede neven og det ville blikket.

Jeg puster litt lettere når jeg ser på bildet. Maktforholdene i verden er ikke satt. Maleriet lager en skrape i forestillingen om mennesket og hvor viktige vi er i det hele.