Om Johan Harstad har rett i at det ikke lenger vil gis ut romaner av dette formatet, flytter jeg tilbake til 80-tallet.
Under brosteinen, stranden
Roman
Gyldendal, 2024, 970 sider
Det er en moderne myte at vi 2024-mennesker bombarderes av en større mengde data enn noen gang før. Den rammen vi liker å kalle virkeligheten, denne horisonten vi ser, hører, tar på, har alltid vært en eksplosjon av tegn, avtrykk og spor vi ikke tar innover oss. Kanskje av vane, og fordi det trygge er det vi allerede vet, bruker vi alskens uvesentligheter – Candycrush, TV-serier, småkjekling – til å distrahere oss. For et kronblad er en roman, et myggstikk et dikt, en brostein et leksikon, over alt finnes myriader av innsikter vi enda ikke har vunnet. Under sedvanens overflate, hinsides hva vårt begrensede sanseapparat kan, vil og makter å registrere, finnes det verdener fantastiske nok til å sprenge alt vi tror og tar for å være Selve Sannheten og Virkeligheten.
«Hvorfor er det egentlig så farlig om man blander drøm og virkelighet?», spørres det et sted i Johan Harstads oppsiktsvekkende og sprengende «Under brosteinen, stranden». Ikke sprengende slik at den på noen som helst måte er en kort og intens roman, nei, den er eksplosiv lik en rekke vedvarende elektriske støt. I tillegg befatter den seg med de potensielt frykteligste menneskeskapte sprengninger vi kan tenke oss. Tidlig i romanen møter leseren fysikeren Ingmar, som arbeider med håndtering av atomavfall. Etter å ha blitt kontaktet av barndomskompisen Jonatan tas vi tilbake til 80- og 90-tallet i drabantbyen Forus utenfor Stavanger, shippingindustrien, en psykiatrisk institusjon, en øde øy, og så videre og så videre. Tid og rom fremstår som porøse fenomener i en roman som hopper i tid og rom raskere enn den norske TV-klassikeren «Brødrene Dal og spektralsteinene». Gjennom disse kompakte og abrupte fragmentene fra (i hovedsak!) høyst gjenkjennelige liv, dannes det et kaleidoskop av fortellinger, som utvider grensene for nettopp hva som er «realistisk», virkelig, sant, ekte, både i litteraturen og i livet.
I midten av romanen introduseres den titulære brosteinen, et mystisk objekt som har en fantastisk og virkelighetstruende egenskap. Uten å røpe for mye: På et overordna nivå kunne man sagt noe sånn som at romanens problemstilling er «hva skjer om man får muligheten til å leve flere liv?», altså, om det inni et enkelt livsløp kan eksistere flere liv. Er man opptatt av å destillere litteraturen til aktuelle problemstillinger, finnes det flust av tolkningsrom – kunstig intelligens og dataspill for å nevne to –, men det blir reduserende i en roman som «Under brosteinen, stranden». Visst fremstår Harstad ambisiøs, egenrådig, intelligent og leken, men hans tenkning fremføres ikke som eksplisitte resonnementer i teksten, men gjennom romanens språk og form. Noen av passasjene er kjedsommelige og seige, men det er her – i at hverdagsligheten uttværes som var forfatteren en flittig skomaker i arbeid – romanens tankeverden finnes.
«Romanen er en nostalgisk feiring av liv som aldri har eksistert.»
Det snakkes mye om lengde når man snakker Johan Harstad, som om det er imponerende i seg selv at han skriver bøker på rundt 1000 sider, eller at det kanskje blir for langt, hvorfor ikke kutte litt? Men Harstads bedrift er nettopp at det tilsynelatende overflødige endrer karakter etter hvert som man leser, slik at vurderingen og nytelsen i likhet med romankomposisjonen fungerer retrospektivt og ikke-kronologisk. Du opplever først å ha kjedet deg under en – antar du – poengløs passasje om noen hvileløse tenåringer i Stavanger-regionen (igjen!), men senere forstår du at tiden du så på som bortkastet, faktisk var helt avgjørende for verket – og opplevelsen av det. I tillegg er det også slik at få norske forfattere kan skrive knyttnevesetninger som Harstad, slående, innsiktsfulle setninger som skjuler seg i et kratt av mer anonyme vendinger, og lager ekko i alle romanens kriker og kroker – som dette forkorta utdraget: «forelskelsens natur muliggjør et et bortimot totalt klarsyn, i ordets bokstavelige forstand: Det er som om du har blitt i stand til å se den andre personens atomer». Når mannen også flørter – og sjarmerer – med et kobbel av sjangertrekk, alluderer til sovjetisk kunstfilm og kommersielle pophits og i tillegg ofte er morsom på en sånn klukke-litt-i-skjegget-måte, må romanen sies å være usedvanlig kraft- og energifull.
Blant all denne interteksten er det særlig David Lynchs helt eventyrlige og enestående «Twin Peaks»-oppfølger fra 2017 som klinger tydeligst med for meg. Gjennom hele sesongen knitrer og buldrer det av elektriske lyder, som om det hele tiden strømmer energi gjennom luften. Det er både vitalt og dypt eksistensielt ubehagelig, en påminnelse om at energi, altså bevegelse, både er det som utgjør og skaper livet, og det som en dag skal utslette det.
I «Under brosteinen, stranden» vrimler det en lignende strøm – destruksjon og produksjon, paranoia og håp, og den vitenskapelige rasjonalismens galskap vaker hele tiden i hverdagslivets ytterkanter. Som det står i en tilbakeskuende passasje om 80-tallet: «Hadde du ikke også en følelse av at verden enten kom til å bli fantastisk eller gå under?». Romanen er, som alltid hos Harstad, historisk bevisst og tilbakeskuende, men denne gangen er den også – paradoksalt nok! – en nostalgisk feiring av liv som aldri har eksistert, i det minste ikke i tradisjonell forstand. Og man trenger ikke være president i bøkenes republikk for å kjøpe innsikten som selvsagt finnes i Harstads brostein: vi lever allerede myriader av andre liv, gjennom de timene det tar å lese en bok.
