I promoteringen av sin nye bok, forsøker Abid Raja å slå seg opp ved å gjøre ungdomskriminalitet i Oslo til et spørsmål om religion. I Aftenposten tegner han i likhet med det åpenlyst islamfiendtlige Frp – som hans parti Venstre har gjort stuerent å inngå regjeringssamarbeid med – et bilde av et sørgelig uintegrert muslimsk Europa. Dette er ikke bare en falsk framstilling, det er farlig en. De voldelige antimuslimske opptøyene i Storbritannia viser hva slik hatretorikk fører til.

Raja framstår som en mann blendet av forlagenes tabloidfanatisme. Han utnytter til det fulle at antimuslimske – i motsetning til jøde- og homofiendtlige – sentimenter er politisk akseptable i den offentlige diskursen.

I en promovideo publisert på Rajas instagram-profil forteller han at muslimene i Europa bekymrer ham, fordi de ifølge han er kriminelle, isolerer seg i gettoer og er konservative. Bilder av folk som utfører den islamske bønnen og folk som vandaliserer biler vises om hverandre. Bli med på et tankeeksperiment: Bytt ut ordet «muslim» i videoen med «jøde», og forestill deg reaksjonene. De fleste ville fått frysninger og skjønt at dette er klassisk rasistisk dehumanisering. Retorikken spiller rett inn i den islamofobe idéverdenen til ytre høyre.

Aftenposten har de siste ukene markedsført Abid Rajas bok og verdenssyn. Overskriftene «Abid Raja mener en farlig trend har gått under radaren. Det han har sett, skremmer han», «Abid Raja med ny bok: – Vår tids viktigste sak» og «Islam i Norge: Er toleranse egentlig rett medisin?» tegner et skremmebilde av muslimer. Aftenpostens faste spaltist, Frank Rossavik, er begeistret for Rajas bok og spør «Hvorfor vil unge dyrke reaksjonær islam i et fritt samfunn?».

Det første som slår en når en leser disse artiklene, er hvordan «muslim» systematisk settes opp som en motsetning til å være «nordmann», og hvordan det legges til grunn at praktiserende muslimer ikke er norske. «Bli noe. Bli norsk,» er ifølge Rossavik Rajas budskap til de unge. Det utenforskapet Rossavik påstår unge muslimer søker, er påviselig noe som skapes gjennom slik retorikk fra opinionsdannere med fri spalteplass i landets største mediehus.

Abid Raja hevder i Aftenposten at «mange» med minoritetsbakgrunn aldri har vært «inne i et norsk hjem» og presenterer et skrekkbilde av å være lærer i skoler med mange muslimer: «Tenk å være lærer på en skole hvor det religiøse konformitetspresset dominerer hverdagen, hvor elever ber på skolen, hvor jenter føler seg sosialt presset til å dekke seg til». Raja tallfester ikke «mange», forklarer ikke hvorfor hjem som huser folk med muslimsk tro ikke er «norske hjem» og ei heller hvorfor det er problematisk at noen elever utfører bønn. Det er også all grunn til å spørre hvilket empirisk belegg Raja har for å si at muslimske jenter som dekker seg til, tvinges til det.

«’Muslim’ settes systematisk opp som en motsetning til å være ‘nordmann’»

Rossavik, som skriver at folk opplever at «frykten for islam er godt begrunnet», framholder at Raja selv er muslim. Dette for å underbygge at han er en innsider som vet hva han snakker om. Men noen burde spørre Raja om han virkelig bekjenner seg til den troen han beskriver som frihetsfiendtlig på alle tenkelige måter. Noen burde også spørre om han kan empirisk underbygge at «en del tenåringsgutter» vil «undertrykke jenter og homofile». Hvilke holdningsundersøkelser ligger til grunn for denne grove påstanden?

Dette er ikke første gang Abid Raja sprer fordommer mot muslimer. I en famøs kronikk fra 2012 hevder han norske muslimer læres opp til å hate annerledestroende og utøve vold mot de som fornærmer islam. Ikke minst gir han næring til den svært farlige tropen om at muslimer ikke er til å stole på: Utgir de seg for å ha gode intensjoner, er det fordi de vet hva «de hvite vil høre».

Noen ganger er Rajas stigmatiserende retorikk også kvinnefiendtlig: Det er vanskelig å glemme hans utspill om at han blir uvel av å se kvinner med nikab. Vel vitende om at kvinner som identifiseres som muslimer på grunn av bekledning er blant de fremste målene for hatkriminalitet i vårt samfunn, pisker han opp ytterligere forakt for dem.

Raja var en stor støttespiller for organisasjonen Født Fri. En forening som ga pris til Lily Bandehy, som åpent kaller islam for kreft. Abid Rajas frihetskamp gjelder åpenbart verken praktiserende muslimer eller nikabkledde kvinners rett til å være seg selv.

Raja utgir seg for å være en representant for et muslimsk «vi» og hevder han har pratet med muslimer rundt omkring i Europa. Det står ikke til troende. Det muslimske «viet» ligger nemlig søvnløse på grunn av det barbariske folkemordet i Palestina. Vi er opprørte ja, og vi søker hjelp i troen, ja. Det er verken fordi vi er aggressive eller religiøse fundamentalister, men fordi vi ikke tolererer at palestinske liv er så betydningsløse i våre makthaveres øyne.

Mens nordmenn flest gjenkjenner Sylvi Listhaugs hatretorikk, registrerer vi ikke like lett det brune mennesker sier som rasistisk eller islamofobt. Det er på høy tid at folk i Norge erkjenner at også minoritetspersoner kan fremme islamofobe og rasistiske narrativer. Det er ikke holdbart å gjemme seg bak disse for å renvaske sine antipatier mot en religiøs minoritet.