Joy

Norske politikere, ikke minst i regjeringen, burde sette av tid til å se talene på Demokratenes landsmøte i Chicago. Tim Waltz, Barack og Michelle Obama. Ikke bare fordi de evner å skape visjoner, entusiasme, håp – og «joy» – men også for måten de skaper fellesskap på.
Vi, sier de. «We, the hardworking people of America.» Det er premisset. Folk gjør sitt beste. Folk vil godt. De står ikke der med pekefingeren og irettesetter folk. De ber ikke folk stå opp om morran, fordi de veit at de aller fleste står opp om morran og jobber hardt. De snakker ikke til en gjeng med potensielle unnasluntrere, som bare venter på en mulighet til å tuske til seg noe de ikke har krav på, de snakker til «the vast majority in this country» som er «hardworking people» med omsorg for hverandre.
Dette er langt fra den skyldinduserende moralismen som tyter ut av for eksempel arbeidsministeren, hvis utgangspunkt later til å være at folk helst vil slippe å jobbe. Eller av statsministeren som finner det på sin plass å presisere at i Norge gjør vi vår plikt før vi krever vår rett. Man må jo spørre hvem han argumenterer mot? Hvem er det som mener noe annet? Hvem peker han på?
Det er i hvert fall en retorikk som ikke skaper begeistring, men muligens skadefryd og selvrettferdighet hos de som anser seg som moralsk suverene nok. Men det er en retorikk uten visjoner, kanskje fordi den ikke signaliserer noen tro på at folk gjør sitt beste. På at folk vil godt. Premisset for norske politikere framstår for tida som et helt annet, som negativt, ikke positivt.
Det bli’kke mye «joy» av sånt.