Det finnes bilder som bare forsvinner med den som bærer dem i seg. Som aldri kan bli usett eller glemt, som fester seg i kroppen som levd liv, som kan dukke fram i bevisstheten når som helst, når guarden er nede, når man tror man er trygg, rykke en ut av hverdag og søvn som en stadig påminnelse om at dette også er en virkelighet som finnes. Det kan være bilder av lidelser i Gaza, det kan være overgrepsbilder som en gang ble vist fram som del av en feministisk skolering. Jeg har ikke lyst til å beskrive noen av dem nærmere, vil ikke gjøre dem virkelige for andre, vil ikke gjøre dem virkeligere for meg selv. Som om jeg håper at hvis jeg bare ikke sier noe mer om dem, vil de kanskje etter hvert forsvinne. Som om jeg vet at bildene i seg selv er så skadelige at det er best å ikke viderebringe, men å tie, å glemme.