I Klassekampen 4. mai stilte komponist og professor emeritus Olav Anton Thommessen spørsmål om «hva filharmonien driver med» i Klassekampen. Hans påstand var at «Bare ett verk av en nålevende norsk komponist er å spore i årets program, og nesten ingen norske dirigenter er å høre.» Thommessen henviste til sesongprogrammet for 2024/25, som tilsvarende i 2023/24-sesongen representerte om lag 24 av 156 konsertarrangement. Thommessen hevdet at den kunstneriske ledelsen i Oslo-Filharmonien (OF) og vår sjefdirigent Klaus Mäkelä bruker OF som «et treningsorkester for fremtidige berømtheter» og at «Filharmonien har i økende grad blitt en internasjonal bedrift i det færre og færre norske musikere blir ansatt».

Innlegget ble siden fulgt opp med et nytt innlegg i Klassekampen 14. mai av musikkjournalist og forfatter Bodil Maroni Jensen. Hun stilte et viktig strategisk spørsmål: «Men hvordan skal vi tro at deltaking i det internasjonale musikklivs førstedivisjon er forenlig med ønsket om mer ny og mer norsk musikk?». Dette er en like gammel debatt som orkesteret selv, grunnlagt i 1919 og med røtter til Grieg og Svendsen.

Torsdag 23. mai melder musikkritiker i Morgenbladet Emil Bernhardt seg på debatten. Han harselerer over at vi tillater oss å bruke markedsføringsstrategier på våre nettsider. Han reflekterer ikke over at OF har en ambisjon om få en større andel enn seks prosent av befolkningen til å oppdage kunstmusikken.

Onsdag 29. mai svarte OF. Vi erkjente i vårt tilsvar at sesongprogrammet tydeligvis leses som en komplett oversikt over hva vi gjør i løpet av en sesong, og at vi må blir bedre på å vise hele bredden. Den utfordringen tar vi på alvor. I 2023–24-sesongen fremførte OF verk av 16 norske komponister. Vi hadde i februar i år stor suksess med utgivelsen av Øyvind Torvunds orkestermusikk, som vi mener er nyskapende og med internasjonal relevans. Nøkkelen var internasjonalt samarbeid med andre orkestre, dirigenter, agenter og forlag, som gjorde at verket er oppført flere ganger. Så, ja Bodil Maroni Jensen, «deltaking i det internasjonale musikklivs førstedivisjon er forenlig med ønsket om ny og norsk musikk», og det gir ny norsk musikk luft under vingene også utenfor landet.

OF bestiller minst to nye verk i året. Minst 50 prosent av bestillingene de siste årene er norske. Å bestille fra utenlandske er rimeligere fordi komponistene gjerne har en internasjonal forlegger med et godt nettverk som gjør at 3–4 orkestre bestiller sammen; en vinn-vinn-situasjon for alle. Også Gupta sine verk har fått luft under vingene, og i tiden fremover kommer bestillingsverk av Thomas Larcher og Anders Hillborg, der Oslo, Paris, Amsterdam og Chicago går sammen. I motsatt fall kan et bestillingsverk koste minst en halv million, så lenge vi ikke får støtte fra Kulturrådet, som sjelden prioriterer Oslo og Bergen. Det representerer en risiko vi tar på vegne av norsk musikk, men OF kan ikke alene løse utfordringen.

Så ja, Olav Anton Thommessen, Oslo-Filharmonien er en «internasjonalt bedrift», der vi ved å satse høyt også får levert norsk og annen musikk med de beste utøverne og dirigentene. Det er for oss fremmed å skulle kvotere musikere og dirigenter ut fra nasjonalitet. Det store flertall i vårt orkester kommer fra Norge, også de unge, og noen er rekruttert i forlengelsen av våre programmer for unge musikere.

Lørdag 1. juni kimer det igjen i Klassekampens spalter. Komponist og professor emeritus i komposisjon og instrumentasjon ved Norges musikkhøgskole, Ragnar Søderlind, hevder under overskriften «Henrettelsen av den norske orkesterkomponisten» at det er stusslig at OF ikke tar opp orkesterkomponistens situasjon.

Komponister og de som velger komposisjon som fag må komme i kontakt med orkesterlivet og publikum allerede tidlig. Vi har invitert til workshops og samarbeid med blant annet Norges musikkhøgskole, for komposisjons- og direksjonsstudenter. Norsk musikk trenger at Norges internasjonale musikkambassadører jobber sammen om disse utfordringene. Samtidig må vi ta på alvor at mange mennesker føler seg fremmedgjort i møte med kunstmusikken og vår erfaring er at nye publikummere få lov til å modnes inn gradvis.

«Vi ble dekonstruert til en sjuåring»

28. mai meldte komponist, filosof og skribent Rebecka Sofia Ahvenniemi seg på debatten. I tidsskriftet Ballade, under tittelen «Symfoniorkestret: En infantil institusjon?», ble vi dekonstruert til en sjuåring. Ahvenniemi hevder at symfoniorkestre består av utøvere, dirigenter, solister (og publikum?) som har forblitt på det infantile stadiet i utviklingspsykologien, «der særtalenter og genier plasseres på et podium». Hun mener «Symfoniorkesteret, med en så stor statsfinansiering, må kunne forventes å ha en modenhet som institusjon.» Hun definerer blant annet «modenhet» som «det å tenke på makt som en ansvarsposisjon».

Vi har en strategi som sier at OF skal være et internasjonalt ledende orkester, vi skal nå et voksende og mangfoldig publikum og vi skal være drivkraft for fremtidens musikkliv. Det første målet håper jeg vi kan være enige om at er nådd, langt på vei. Mariss Jansons var en orkesterbygger og løftet orkesteret i 21 år som sjefdirigent fra 1979–2000. Vi står på hans skuldre. I august 2020 tiltrådte nåværende sjefdirigent, Klaus Mäkelä, orkesteret, som 24 åring. Om Jansons bygde orkesteret så har Mäkelä kunnet slippe det fritt, fordi håndverket hos utøverne er så godt at de ofte finner veien selv, men med Mäkelä sin musikalitet åpner det seg enda mer. Kunstnerisk ledelse jobber for å få inn kandidater til prøvespill. Ta kontakt med oss. Orkesterets ord veier tungt når valg skal tas. Det er en demokratisk prosess og nivået på sjefdirigenten og musikere speiler hverandre. Ta bort den ene faktoren og den andre ryker.

Med en sjefdirigent belegges rundt tolv av sesongens uker. Sjefdirigenten, kunstnerisk ledelse og programkomiteen er i dialog om hva som skal programmeres, ofte flere år frem. Faktorer som påvirker dette, er orkesterets og dirigentens repertoarer, innspillinger, turneer – og tilgjengelig prøvetid før konsert. OF sine musikere har et bredt repertoar. Det er få orkestre som har hatt en så sterk vilje til å formidle basert på en fremførelsespraksis siden starten. De øvrige ukene, som er flertallet, belegges med andre dirigenter. Program avstemmes med hva som er repertoarer og prøvetid, og disse dirigentene er også norske. Fortolkningskunst av komposisjoner er vårt oppdrag og vi er ganske gode på det. Vi kan ikke fortolke alt, men vi jobber med å fortolke mest mulig, også norsk og ny musikk.

Men hva så med alt vi gjør som ikke står i sesongprogrammet – altså de langt over 100 produksjonene du ikke finner der? Da fremfører vi kammerkonserter, skolekonserter, skolenes sangdag med 130.000 barn som synger på strømming over hele landet, gratiskonsert på Slottsplassen med 26.000 tilhørere og 200.000 TV-seere; i år 18. august med fem norske verk samt en urfremføring av Marcus Paus. Vi spiller også for foreldre med barn på formiddagen, på bibliotek, i parker, sykehjem og på radio. I tillegg spiller vi inn musikken. Det er slikt et modent symfoniorkester som tar samfunnsansvar funger, Sofia Ahvenniemi.

I 2023 hadde vi 92 prosent belegg i salene. Hittil i 2024 er det 93 prosent. Vi spiller for fulle hus i Amsterdam, Paris, Wien, Salzburg, Berlin og Hamburg. Vi prøver ustanselig å få inn norsk musikk, men den økonomiske risikoen for konsertene bæres av lokal arrangør. Vi kan ikke diktere, men vi prøver hele tiden og lykkes innimellom. At ikke orkestre fra disse byene besøker Oslo er rett og slett fordi vi ikke har en god nok konsertsal for kunstmusikk i byen.

Vi er i stor grad finansiert av offentlige midler, men med tilskuddet følger krav. Vi skal nå ut til et bredt publikum og det er krav til høy egeninntjening. Bunnlinjen må gå i null ved slutten av året – og da må programmeringen reflektere hva publikum vil betale for. Dette må balanseres med vårt ønske om å utvide rommet for musikken. Det gjør vi, men, Emil Bernhardt, du må faktisk akseptere at vi markedsfører musikken på måter som treffer folk som ikke er som deg. Kanskje kommer de for å høre Julia Wolfes Fire in my mouth i september? Vi kan sikkert bli bedre på denne balansen og jeg takker debattantene for å utfordre oss. Jeg synes likevel debatten ikke speiler hva orkesterdrift på et internasjonalt nivå innebærer og hva vi faktisk gjør.

Symfoniorkestrene er del av et stort økosystem. Våre programmer for utdanning, formidling og deltakelse i musikken vil bli viktigere fordi musikken skaper mening i livet, og det trengs. Våre planer for et nytt hus for musikk skyter fart og vi har siden januar i år samlet mange aktører for å definere innholdet. Huset vil stå på tre pilarer: en musikalsk utviklingsarena for å oppdage musikk gjennom deltakelse og læring, et samlingspunkt på tvers av musikksjangre og et hus for morgendagens konsertopplevelse med saler som tiltrekker seg musikere fra hele verden. Der håper jeg vi sammen kan finne veien.

Som i idretten må vi også i musikklivet ha et elitelag, noe å strekke seg etter. OF er et av de lagene. Musikerne i OF er med i mange andre ensembler som spiller både norsk samtidsmusikk og tidligmusikk. Den erfaring og det håndverk som de bringer med seg, også inn i engasjement i undervisningssektoren, kommer fra praksisen i orkesteret, fra å spille med de beste dirigentene og musikerne, fra å spille de krevende verkene, fra å ha spilt i de fremste konsertsalene.

Programmering er konsensusarbeid og ikke maktutøvelse. Programmering besluttes ikke, den blir til gjennom dialog, forhandlinger, hva som er mulig og ikke minst – med sikte på å nå et bredt og mangfoldig publikum og gå i null ved årets sutt, men mye viktigere: for å sikre at flest mulig oppdager musikken og betydningen den kan ha i et liv.