Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Når vår viten om verden primært finnes som elektronisk informasjon, får det dramatiske følger – også for hva det vil si å vite, viste Jean-François Lyotard.

Kunnskapens nye former

EssayKnut Ove Eliassen10. august

Framsynt: Filosofen Jean-François Lyotard fotografert ville fylt 100 år i dag. Her er han fotografert i 1995, av en kunstner og filosof han selv var inspirert av, israelsk-franske Bracha L. Ettinger. Foto: Bracha L. Ettinger/Wikimedia Commons

Utgivelsen «The Postmodern Condition: A Report on Knowledge»(1984) gjorde på kort tid Jean-François Lyotard til et varemerke i vestlig universitetskultur. Den franske filosofen, som var kjent for begrepene "store og små fortellinger", ble markedsført som «postmodernismens teoretiker». Merkelappen skyldtes vel å merke ikke hans egne forsøk på å betegne sin posisjon, men en gruppe amerikanske akademikere som leste boken som et sofistikert bidrag til en post-modernisme-debatt. Debatten hadde versert i USAs arkitektur-, kunst- og litteraturmiljøer på 1970-tallet.

Dei symboltunge kvinnehistoriene hos Tormod Haugland fengjer ikkje, men i detaljane glimtar det av gull.

Kunsten å spora av

MeldingMerete Røsvik10. august

Vekk: Ei forsvunne ku byr på utfordringar i "Sirenene". Gravering av Bernard Essers frå 1930. Foto: Rijksmuseum Amsterdam, Wikimedia Commons

Tormod Haugland

Sirenene

Roman

Forlaget Oktober 2024, 256 sider

Sirenene» av Tormod Haugland vart ei forvirrande lesaroppleving for meg. Handlinga er både kvardagsleg og usannsynleg, full av gjentakingar, men samtidig kaotisk. Er det realisme eller symbolisme, sjølvbiografi eller fri fantasi? Eg har kome til at svaret må vere: Ja, alt det der. Å vere dratt mellom motstridande krav og impulsar er det sentrale temaet, og det doble blikket på verda som det gir, pregar heile komposisjonen. Forvirringa er del av i estetikken.

Didier Blonde trakkar opp spora etter Cora Sandel i Paris – og etter ein ung manns reise til Oslo i 1980-åra.

Sommaren med Inga

MeldingEivind Myklebust10. august

Nostalgi: Cora Sandel (eigentleg Sara Fabricius) budde i Paris frå 1906 til 1921. Foto: Nasjonalbiblioteket/Wikimedia Commons

Didier Blonde

Oslo, de mémoire

Roman

Éditions Gallimard 2024, 152 sider

Som innflyttar til hovudstaden har eg ein kjernesunn grunnskepsis til motstandslaus Oslo-romantikk, som det så lett flyt over av – særleg på film og tv og i bøkene til første-, andre- og stundom tredjebokforfattarar. Bøker som skamlaust idylliserer eller berre tek for naturgitt kjennskapen og kjærleiken til ymse vegstubbar og grøntareal i Oslo sentrum, har eg fått dosen min og vel så det av. Likevel drog nysgjerrigheita mi meg av uvisse grunnar mot ein roman som kom ut i Frankrike denne våren, Didier Blondes «Oslo, de mémoire» («Oslo, etter minnet»). Kanskje har eg utvikla lokalhistoriske interesser, eller så hadde eg berre ein mistanke om at Oslo-romantikk er lettare å takle når den kjem utanfrå.

Tormod ­Haugland

Tormod Haugland