Det var Kyrre Andreassen som lærte meg hva en pergola er. Og som ødela denne populære hagekonstruksjonen for meg, for å være ærlig: I hans forrige roman ble pergolaen et symbol på både provinsiell streben etter billige imitasjoner av høykultur, og på et ekteskap på avgrunnens rand.

Det var også Kyrre Andreassen som lærte meg at hvis du vil skrive godt, må du skape rom rundt karakterene dine, da jeg gikk på Gyldendals forfatterskole i 2016 og han var kursholder sammen med forfatterkollega Trude Marstein. Skap rom, formante han, og for Guds skyld, ikke ty til det billige trikset med blanklinjer.

Og jeg som elsker blanklinjer!

Jeg lar det temaet ligge når jeg møter Andreassen igjen i forbindelse med hans nye roman, «Ikke mennesker jeg kan regne med». Dette med romfølelse kommer vi riktignok tilbake til. Vi har forsøkt å finne de minst aparte stolene på Deichman Bjørvika, som like fullt betyr at Andreassen blir sittende i en høyreist påfuglstol. Tilfeldigvis i seksjonen «Familie og bolig», som er passende for denne fortellingen om (enda) et ekteskap som krakelerer, med en påfølgende strid om nettopp familieboligen. Og, som Andreassen sier:

– Det er en slags kjærlighetserklæring til bygda jeg kommer fra. Selv om det er litt tough love, altså.

Gulrothjørnet på kartet

Med «Ikke mennesker jeg kan regne med» vender Andreassen tilbake til landskapet fra debutboka «Det er her du har venna dine» (1997). Riktignok var hjembygda Rødberg i Nore og Uvdal kommune den gang lettere maskert som Rotberg – med kraftverk og nedlagt jernbane som (for de innvidde) avslørende markører.

Om debutboka forklarer Andreassen at han valgte å forkle stedet han kom fra, fordi han ikke ville at sambygdingene skulle sitte og lure. Men det gjorde de nok likevel.

– Så tenkte jeg at nå gir jeg bare faen i det. Det er noe med at jeg vil at Hagaklypa og Gulrothjørnet og Rødstubben, sånne steder som har betydd mye for meg, at de skal ha en aldri så liten plass i norsk litteratur, de også.

Tettstedet Rødberg hadde ifølge Store Norske Leksikon 507 innbyggere i 2023. Andreassens litterære Rødberg er befolket med fiktive karakterer, men kunne ha utgjort halve bygda: Han forsøkte å holde telling over alle personene som nevnes, men ga opp da han kom til 200.

– Jeg har alltid hatt en drøm om å skrive en kollektivroman, sier han.

Den nye bokas hovedperson, Linda Hansen, var først bare én av mange stemmer i et bygdekollektiv, men endte som det talende jeg-et gjennom hele boka. Likevel bærer romanen et sterkt preg av kollektivet. Når Linda forteller om livet i Rødberg over 40 år, stiger det fram et mangefasettert portrett av det intime fellesskapet ei bygd kan være. Sladra går, men bygdedyret logrer vennlig. Utflyttere befinner seg «nedafor», ellers består verden av de andre bygdesamfunnene langs Numedals­lågen, det ene verre enn det andre. For ikke å snakke om folk fra Kongsberg, som bare er å regne for «halvmennesker».

Den tidvis smått infame harselasen er aldri langt unna, men som oftest med kjærlighet. Beskrivelsene kan være ubehagelig sanselige, som når det står om «Terje Levorsen som altfor ofte kom på besøk og lukta en blanding av tran og svette føtter.»

Eller om Lindas kollega som sprer friskusvibber på rådmannens kontor:

Det er spesielt imponerende at hun har vært på Kilimanjaro, eller Kili, som hun sier, og jeg husker de redde øynene til Tom Roger Nørstebø da han sa Kili for første gang, men nå sier de Kili alle mann […].

Et siste tabu

La oss dvele litt ved Linda Hansen. Etter 20 års samliv stiller ektemannen Svein seg opp foran mikrobølgeovnen og – mens han tiner en pirog av typen Gorby – forteller Linda at han har mista følelsene for henne. Den mange år yngre Veronika Hagen har for lengst tatt Lindas plass i Sveins hjerte.

Men nå kan vel alle bare være venner, eller?

– Det handler om skam, og om hevn – som jeg ser på som nærmest et sånn siste tabu. Altså, skilsmissestatistikken er på 40 prosent eller noe. Men alle skal gå ut av det med verdighet.

Idéen om idealskilsmissen tynger Linda etter bruddet. I idealskilsmissen er alle parter enige og vennskapelige, hus og barn deles uproblematisk. Raseri, bitterhet og hevntanker tar seg dårlig ut. Linda insisterer:

Jeg var hardfør, tolerant, jeg hadde evnen til tilgivelse. Jeg sendte hyggelige meldinger til Veronika Hagen, utveksla oppskrifter på krydderkake og pad thai […].

– Det er liksom verdig å si at man samarbeider så bra om ungene og at vi aldri har vært så gode venner som nå, sier Andreassen om det rådende idealet.

– Det er ofte jeg ikke tror på det, altså. Men det er både storsamfunnets og nærsamfunnets forventinger. Linda prøver å gjøre det som er forventet av henne og hun liker nærmest å få komplimenter for at de klarer det så bra.

– Det er som at når ekteskapet har raknet og de ikke greide den biten, så må de i det minste greie det, å samarbeide.

– Ja. Der tror jeg det er noe med normene eller forventningene, da må du gå med hue oppe. Jeg er imponert over hvor mye folk rett og slett finner seg i. Holder ut. Men skam er en ubehagelig følelse. Det er lettere for Linda å late som at alt er bra, enn å si at «jeg skjemmes så innmari for å være dumpa til fordel for den bimboen der».

Utover i romanen skal det imidlertid vise seg at hvis du går med hue oppe hele tida, kommer du uunngåelig til å gå på trynet. For «Ikke mennesker jeg kan regne med» er også en kjærlighetserklæring på et annet vis, en høyst motvillig en:

Det går ikke an å viske bort tjue år. Vi har to unger. Vi har gjeld. Vi spiser fiskekaker på mandag, raspa gulrøtter og agurksalat. […] Når Svein nettopp har sovna, lager han smattelyder. Hvis jeg en sjelden gang tar på meg ei stringtruse, bunnskrapet i den øverste kommodeskuffen, sier han oh la la sexy mama. Gorbatsjoven min, sier jeg. Han kaller meg Linda Belinda. Hvis jeg sier han er søt, blir han brydd, men stolt. Når han barberer seg under nesa, lukker han det venstre øyet.

På privaten

Linda Hansen har et grunnleggende skamvett, mener Andreassen, og jeg tror han ilegger det en viss positiv valør, selv om det ikke gjør livet hennes enklere. Linda skammer seg over både fortroligheten hun hadde med Svein og over åpenheten hans da han tidligere sto fram i lokalavisa for å snakke om «depresjonen sin», under overskriften «Jeg er egentlig en gladgutt». Det er et av mange spørsmål romanen åpner for: Hva ønsker vi å dele med verden, hva vil vi holde for oss selv? Linda «anser det som et personlig anliggende å miste besinnelsen», mens omverdenen flagrer omkring med en utstudert, trendfølsom åpenhet om sine tunge tider.

– Jeg er helt for at folk skal snakke om problemene sine og ta tak i vanskelige ting, sier Andreassen.

– Men jeg tror også at det må være rom for at noen ikke vil snakke, men holde ting privat. Linda Hansen synes det er pinlig å måtte stå i butikken og snakke om mannens mentale problemer. Det er ganske grunnleggende menneskelige følelser, at du kan synes synd på noen og føle med dem, men samtidig blir jævlig irritert: Kan du ikke ta deg litt sammen?

«Jeg har alltid hatt en drøm om å skrive en kollektivroman.»

— Kyrre Andreassen

Den ekteskapelige vekslingen mellom ømhet og forakt er et gjentakende refreng: «jeg tenkte: For en idiot. For en dum mann. Men det var mannen min.»

– Linda sier vel at i et forhold skal man også lyve sammen, eller dele de største løgnene den andre har om seg selv. Og det er det som etter hvert blir vanskelig for henne. Hun tror ikke helt på den angsten og depresjonen. Da tenker jeg jo at Svein har rett: Hun har aldri vært deprimert, så hvordan kan hun vite hvordan det er? Men når den mistanken først får feste seg, da blir det vanskelig: Hvorfor orker han det ene, men ikke det andre?

Bygdefølelsen

Etter bruddet må Linda skrive om både planene for framtida, og hele historien bakover. «Ikke mennesker jeg kan regne med» er også en bok om historiefortelling.

– Det er masse fortellinger i fortellingen her, sier Andreassen.

– Jeg er opptatt av romanen som sjanger, for jeg tror vel det er den kunstformen som best kan vise det komplekse i det å være menneske.

Her kommer dette med å skape romlighet inn, kompleksiteten i livet vokser fram i setningenes fylde, i måten buer spennes på tvers av tiden og karakterenes bevissthet, mens tråder trekkes i sikksakk gjennom bygdas nåtid og fortid.

– Komposisjonen vokser i ulike retninger, det er kast fram og tilbake som kan gi den romfølelsen, i tillegg til tidsfølelsen.

– Noen ganger er det som du får plass til minibiografien til en perifer karakter, midt inni en leddsetning?

– Det er noe med å gi den der bygdefølelsen. Det er jo sånn på små plasser. Han er den med den rare treningsjakka eller der er han som alltid går tur med bikkja. Der er hun som var sammen med han som fikk bronse i OL en gang … Man tildeles roller.

– Hva var din rolle, da du vokste opp i Rødberg?

– Jeg var stort sett han som spilte fotball. En fotballtulling, greit nok. Sønnen til Andreassen.

– Hva er det ved miljøskildringer som tiltaler deg?

– Det er for å være litt generøs med leseren. Og det er en dobbel effekt her: Hver gang fortelleren ser på verden og mener noe om den, så sier det noe om verden, men det sier også noe om fortellerens blikk. Det er en utvidelse av jeg-et. Hva velger hun å fortelle om? Når vi snakker om ømhet kontra bitterhet, det kan vi vise fram gjennom blikket på en biperson også.

Det er i tråd med hans egne leseerfaringer, forteller Andreassen. Er miljøet godt nok bygget ut, spiller det ingen rolle om det er pill råttent:

– Hvis jeg synes forfatteren har lykkes med miljøskildringer, så kan jeg få lyst til å reise til den bittelille drittbyen i Frankrike eller til Midtvesten i USA bare for å være der. Selv om skildringene derfra er helt trøstesløse.