Hjem er der hjertet er, sa min mor alltid. Det var bare oss to da jeg vokste opp. Også i dag er det på en måte det. Far har jeg aldri verken sett eller hørt noe til, mor var alltid ganske vag om hvem han var. Han var borte, var alt jeg fikk vite. Det som var igjen, var huset jeg vokste opp i. En gigantisk villa på en åskam, bygget ved starten av forrige århundre. Ganske slitt nå, men fortsatt med spor av svunnen storhet.

Mor elsket å leke med sin ­irriterende lille gneldrebikkje i hagen bak huset. Hun hadde en slitt, gammel ball hun kastet. ­Kjøteren plukket den opp og kom tilbake til henne med den. Hun kastet den på nytt. Hunden hadde alltid dette fårete, håpefulle ­blikket, som om den tenkte at denne gangen vil hun beholde ballen. Men nei, kastet ble den på nytt, og da var det i gang med å løpe igjen. Jeg foreslo en gang at mor skulle døpe om hunden til Sisyfos. Hun tok ikke spøken. Hun gjorde aldri det.

Hun ble mye mer urolig enn jeg hadde trodd, da hunden forsvant. Det var liksom ikke ende på hvor mye gråt og klaging det avstedkom.

Hun ble riktignok glad for vasen jeg ga henne til å ha på peishylla. Først, i alle fall.

Men så måtte hun jo se oppi der en dag. Jeg glemmer aldri blikket hennes da hun løftet ut det lille hjertet, fortsatt med tørket blod på.

«Sisyfos er hjemme nå», sa jeg. Men det roet henne ikke ned. Det tok ganske lang tid før det ble rolig igjen. Men nå har vasen til Sisyfos fått en nabo på peishylla.

Hjem er der hjertet er. Nå er jo både mor og Sisyfos hjemme for alltid. Det føles fint.

Nå er det bare meg her, i dette store huset. Men jeg vurderer å gjøre det om til hjem for foreldreløse barn. Ja. Det tror jeg nok vil passe godt.