If you can’t repair it, don’t buy it» sto det på ­plakaten i butikkvinduet. ­Nysgjerrigheten dyttet oss inn, og vareutvalget var så vidt vi kunne se kjemisk fritt for «kunstige tilsetninger», les mikroplast, som det jo er mye av i fleece-produkter.

Vi kjente på plagg av ull, lin, bomull og silke. Plagg som kan repareres for de som kan kunsten. Dyrt? Ja, iallfall hvis det sammenlignes med billigplaggene som hadde hopet seg opp i Chiles ­ødemark; plagg med fravær av, eller svært kort, bruksperiode.

Repairable heter en butikk på vårt lokale kjøpesenter. Det er en business som går så det suser. Der holder de seg med skredder og skomaker, og tilbyr for øvrig omsøm og tilpasning av plagg hodeløst anskaffet i 70 prosent-salgets rus i feil størrelse. Gjenbruk i praksis.

I denne bærekraftens spede begynnelse tenker vi tilbake til 70-tallet, kvinnekampens tiår. På et foreldremøte ble deltakerne bedt om å komme med forslag til hva våre håpefulle kunne tenkes å drive med i håndarbeidstimene. Diverse aktverdige sysler ble foreslått: blant annet mønsterstrikking med flere farger og brodering av kaffeduk – tradisjonell og hyggelig husflidsaktivitet.

Da trengte nyttetanken seg på. Vi kastet oss frampå og lanserte ferdig ideen om å lære elevene å reparere egne plagg, eksempelvis legge ned for korte bukseben. Etter hvert kanskje avansere til å skifte ut en ødelagt glidelås i en ellers brukbar olabukse.

Mor hadde fått seg lønnsarbeid og blitt fullverdig skattebetaler. Det skal gjerne innrømmes at hun drømte om litt arbeidsdeling, noe som også ville ansvarliggjøre avkommet.

Reaksjonen lot ikke vente på seg; vi kunne knapt foreslått noe verre. Minst tyve par øyne vendte seg mot den arme forslagsstiller, øyne som sa: Her har vi en mor som ikke vil sørge for at ungenes klær henger sammen. Fy for skam! Forslaget ble dømt nord og ned; skolen kunne risikere å måtte hanskes med skitne olabukser.

Den ansvarsløse og arbeidssky moren har i mellomtiden rukket å bli 85 år og håper fagplanene er kraftig revidert.