Jeg tror det må ha vært rundt ett på natta. EM-reisefølget mitt og jeg skulle jo bare se kamp på storskjerm i en biergarten i Prenzlauer Berg. Bare kampen, så skulle vi gamle menn dra pent hjem. Nå, midt på natta, var vi på vei til et nytt vannhull, denne gang i Friedrichshain, øst i den tyske hovedstaden. At man aldri lærer. Tida var ute for lenge siden for oss alle. Likevel stilte vi oss opp i en ny bar. Jeg ble stående der et øyeblikk og tenke: Hvorfor går jeg aldri hjem i tide? Hvorfor må jeg alltid vente til det blir uverdig?