Få musikere blir raskere plassert i bås en kvinnelige jazzvokalister. Om man har klart å slå igjennom hos publikum, presse og festivalbookere, er det det nærmest en garanti for at man blir sammenliknet med storheter fra tidligere epoker. Fristelsen til å trekke frem navn som Ella Fitzgerald og Sarah Vaughan virker å være stor, gang på gang, i tiår etter tiår. Som om ikke ens uttrykk skal kunne tale for seg selv, som om et lodd må hektes på, så ikke disse jazzsangerne flyr for høyt på egen hånd.